Tomlingen, høyeste topp i Flekkefjord.

Tomlingen som ligger på Flekkefjords høyeste topp på Tomlungsheia, ble en av sommerens fine turer. Nå er det noen i Flekkefjord som har spurt meg om jeg har gått tom for topper rundt Kristiansand, og svaret er neida, men de har ikke gjemte hoder. Så denne turen inneholder altså nok et gjemt hode, eller det ble faktisk to. I sommer har jeg funnet hele 17 nye hoder, besøkt 6 "gamle", og håp om å finne etpar til før vinteren. Bli med da vel.

Her er startstedet for turen, så om du bare finner veien til dette skiltet, ja da er det bare å følge merker og gå.

Du kjører E18 til Flekkefjord og videre mot Sira. Når du kommer til Sira tar du Viraksveien videre mot Tonstad. Følg vien helt til du kommer til avkjørselen til Ytre Jendal. Her parkerer du i parkeringslommen på høyre side av riksveien. Store deler av riksveien her er grus, og det er smalt. Litt sånn der ingen skulle tru osv. Har lest at noen velger å kjøre et lite stykke med bil opp grusveien, men det er ingen grei plass å parkere og snu, og veien egner seg ikke helt for lave biler om du ikke vil ødelegge den. Så vi parkerte her og gikk.

Turen går på grusvei de første km, og du følger grusveien helt til du kommer til gården på Ytre Jendal. Vi hadde nydelig vær, og alt var så frodig og grønt. Du passerer over noen små broer og vannet i bekken var krystallklart.

Gården på Ytre Jendal. Stien går til venstre for gården, over en liten bro, og så får du den første virkelige stigningen opp en traktorvei. Vi fikk en firhjuling opp foran oss, og den viste i grunnen vei. Gresset var så høyt at jeg er ikke sikker på at vi helt hadde funnet stien her et stykke, heller ikke merkingen.

Det ser ikke så bratt ut her, men toppen av bakken her var som et underrenn i en hoppbakke, det var "rett opp". Den øverste delen var steinete, og veldig vanskelig å gå uten å skli når du skulle ned. Alle steinene flyttet seg.

På toppen av bakken finner du en rastebenk på venstrehånd, med fin utsikt over gården. Du følger myra noen meter før du tar av til høyre, og her begynner stien. Skiltet står på myra.

Stien stiger med en gang, men etter litt går den ganske bratt ned en fjellside, for så å stige på andre siden. Stien krysser nå bekken, og du krysser bekken på høyre side av den store steinen. Nå stiger stien bratt et godt stykke. Utsikten blir fantastisk flott når du kommer over tregrensa. På bildet her kan du se Tomlingen midt i bildet. Tomlingen er en stor stein som ligger oppå mindre steiner. Den ser nærmere ut enn den er, og du skal litt ned og opp før du er der.

Vakkert er det. Det var godt merket om du bare ser etter de.

De siste km går på snaufjell og litt myr. Du kan se selve Tomlingen i lang tid før du er der, så om du mister merkingen så ser du retningen.

Det høyeste punktet ligge ca 200 meter fra selve Tomlingen. Det var godt synlig sti til den lille varden

Og på en stein like ved den lille varden, 683 moh, der står det et vakkert hode på en påle. Hodet er satt ut av kunstneren Christian Sunde fra Flekkefjord. Hvor mange hoder han har satt ut i naturen vet jeg ikke, heller ikke i hvor mange land. Men jeg kan si at jeg fant hele 10 hoder i NY da jeg var der. (litt sært kanskje :) )

Flekkefjord hadde i 2020 en julekalender der det i hver luke ble gitt et hint til et nytt hode, dette var et av "kalender hodene". Jeg har kalt det julikalender og funnet mange av dem nå i ferien. De hodene har fått meg ut på mange turer på plasser jeg aldri ville gått ellers. Noen går telltur, andre ti på topp, jeg går litt av hvert, men hodeturer er favoritten 

De fleste hodene må jeg lete mye mer etter enn dette, og de pleier å være adskillig mindre i størrelse

På vei hjem, og her kan du se gården på Ytre Jendal oven ifra

Jeg hadde sett et innlegg på insta og trodde det var et hode til på toppen, så jeg kan innrømme at vi leita endel. Men så leste jeg taggen der det sto Sira togstasjon. Så vi stoppet på hjemveien, du kjører jo forbi, og fant da dette stasjonshode. Ser kanskje lett ut, men bildet kan lure deg litt :)

Turen vår til Tomlingen og Tomlongsheia ble 10,1 km lang, og vi brukte nøyaktig tre timer i gangtid. Vi fulgte merkingen hele veien. Tomlingen på gps 361967 6490506, her er det turkasse og bok. Gps ved varden er 361899 6490527, ca 200 meter vestover. Ut har gradert turen som krevende, det betyr ikke nødvendigvis krevende terreng annet enn at det er kraftige stigninger enkelte parti, vel så tøffe på nedturen. Totalt høydemeter stigning på turen er over 700, Du kan se turen her  Tomlingen

Rågeloni, sydenstranda 800 moh og kveldsmat under Håheller

Sommer, sol og sandstrand. De hører liksom sammen de orda. Men når sandstranda det er snakk om ligger mer enn 800 moh, ja da blir det plutselig eksotisk. Vi tok turen en sen julidag.

837 moh, og et av de mest idylliske stedene i hele Setesdalsheiene.

Det er litt sånn at du nesten ikke helt tror det du ser når du kommer dit, og at mange tar teltet med og overnatter her er helt forståelig. Jeg hadde aldri hørt om stedet før jeg litt tilfeldig så en snapp dagen før og bare tenkte at der, der skulle morgendagens tur gå.

Vi kjørte av fra Rv9 og inn på Brokke-Suleskarveien. Det var mye trafikk denne dagen, både de på to og fire hjul, og ikke minst de på fire bein. Enkelte steder hadde de fullstendig okkupert veien så ingen kom forbi i noen retninger.

Og når jeg åpnet vinduet da stakk de hue inn. Jeg liker de jeg, og har god tid. Men det var mange som måtte ut av bilen og husje litt for å kunne klare å komme videre. De slikket på dekkene til bilene, og omringet de når de stoppet. Har aldri sett det før. Slikker de salt??

Vi kjørte veien til vi kom til demningene på høyre side, da fikk vi dette skiltet på venstre side. Du er nå ved Sandvigvannet. Dersom du kun skal til Håheller er dette det beste stedet å parkere, du følger da en gammel kjerrevei inn til Håheller, ca 25 min gangtid. for deg som vil til Rågeloni så bør du passere dette skiltet og kjøre ca 1,5 km lenger på Brokke-Suleskarveien og stoppe like etter du kommer til toalett og avfalllsbuene og parkere der.

Godt merket til Håheller, ikke merket til Rågeloni, men du kan ikke gå feil

Her er grunnen til at du bør parkere lenger frem på veien enn det vi gjorde. Skal du til Rågeloni så må denne broa krysses. Vi fant ingen skilting om at broa var ødelagt, men leste i ettertid på ut sine sider at denne ruta var stengt. Parkerer du på andre siden er du på rett vei. Skal du kun til Håheller, så går du bare forbi denne broa. Det er bare å innrømme det, vi krysset den.

                           

Det er ikke merket til Rågeloni, men det var bare en sti på andre siden av broa som gikk bort fra veien, så vi fulgte den. Flott terreng å gå i, litt småkupert, litt myr men det var forholdsvis tørt etter uker med finvær. Kan se at det kan bli skikkelig blaut enkelte plasser om det regner. 

Jeg har faktisk aldri sett så mye moltekart noen gang som det jeg ha sett i år mange plasser. Er det molteår? Noe som heter det?

Når du kommer frem og ser stedet ovenifra, så ser det så uvirkelig ut. 1 km med hvit fin sand rundt halvøya. Til selve stranda går du nedoverbakke, og her er det litt myrete, så kan tenke det kan være ganske så kjassent om det har vært lengre perioder med regn.

Dette er bare WOW, mangler bare palmer

Bare å finne en fin plass og benke seg. Det hadde vært totalt 17 telt her natten før vi kom, mange av dem kom vannveien i kano og var borte da vi kom. Rågeloni er en fjordarm, en forlengelse av Øyvarvatn mot øst.

Nå skal det sies at tempen i vannet ikke er som i syden, selv om mange badet og tempen i lufta denne dagen var over 25. En annen ting er bunnen i vannet, jeg er så kresen, men den er litt mer mudrete enn jeg liker. Men stranda.......PERFEKT. Når vi var der var det helt vindstille på den ene siden og en deilig bris på andre siden, og du trengte absolutt ikke å ligge oppå naboen, nok av plass selv om det var ganske mye folk.

Vi brukte 1,5 timer i rolig gange inn fra parkeringen. Vi brukte litt tid på å passere den ødelagte broa, så du sparer nok litt tid om du parkerer lenger fremme på veien så du slipper å krysse vannet. Hele veien til Rågeloni traff vi på sauer. Også langs stranda gikk det sauer, og de la igjen litt spor. Noen av de som overnattet kunne fortelle at enkelte av dem hadde vært litt innpåslitne sånn på kveldstid. Jeg som ikke overnattet synes bare det var sjarmerende. Så får det bli opp til deg hva du liker om du tar turen, nå har jeg i alle fall nevnt det. Rågeloni har også godt med fisk, både bekkerøye og ørret. Det sies at kraftutbygningen her faktisk har hatt positiv innflytelse på fiskebestanden. Fiskekort kan kjøpes her. 

Dette kunne fint ha vært bilde fra sydligere strøk og ikke på 837 moh i Setesdasheiene

På vei tilbake bestemte vi oss for å ta turen bort til Håheller. Da hadde vi to valg, følge stien tilbake til veien og gå på veien tilbake til der vi hadde parkert for så å gå inn igjen og gå forbi den ødelagte broa, eller å prøve å krysse broa på tilbakeveien også og gå den korte biten opp til helleren. Vi krysset broa igjen. Føler meg litt dum når jeg skriver det, for jeg oppfordrer ikke til å gjøre det, men det var det vi gjorde. Det er verre å gå tilbake over broa, for du må et stykke ned mot vannet der det ikke er noe "steg", bare så det er sagt. Jeg kunne ha ønsket meg et infoskilt ved parkeringn som sier at du må parkere lenger fremme om du skal til Rågeloni, da hadde vi gjort det og heller tatt dette som to turer og flyttet bilen.

Broa ser hel ut på tilbakeveien, helt til du kommer utpå og ser at siste stykke mangler.

Fra broa er det ikke mang hundre meter til Håheller, du kan se rett bort på den. Håheller ligger på ca 900 moh og midt mellom Setesdal og Sirdal, helt vest i Valle kommune. Det er den høyeste naturlige helleren i Setesdal. Den gamle ferdselsveien mellom Setesdal og Stavanger gikk like forbi Håheller. Man regnet 17 timers gange mellom Brokke og Suleskar, og overnatting under Håheller var vanlig.

I 1818 under nødsårene under Napoleonskrigene bosatte det seg to par på Håheller. Den viktigste næringa var å drive fjellstue for veifarende. De holdt først til i ei fiskebu som trolig lå innunder fjellet, siden ble det satt opp et bosted litt nedenfor, og her bodde de fast til 1844.

I 1844 ble levegrunnlaget for tynt og de flyttet tilbake til Sirdal, byggene ble revet og tatt med på flyttelasset. Når husene var bort måtte veifarende igjen søke ly under helleren frem til 1867. Da satte styresmaktene opp en ny bu for overnatting på de gamle tuftene.

Hytta som ligger der nå er fra 1950 og ble gitt i gave fra Vegvesenet i anledning DNT sør's 100 års jubileum i 1987.

Omtrent på veggen her en plass er det gjemt et lite hode av kunstneren Christian Sunde

Kan ikke klage på utsikten fra do

Håheller har totalt 8 sengeplasser fordelt på et rom oppe og et med inngang bak. Om vinteren fungerer den kun som sikringshytte. 

Vi hadde en flott tur denne fine senjulidagen. Turen er såvisst verdt å ta. Ønsker du en kort tur til ei koselig DNT-hytte kan turen til Håheller fint tas alene. En litt lenger tur om du vil gå til Rågeloni. Vår tur denne dagen ble totalt 12,3 km der gangtid var 3 timer og 20 min.

For de som følger bloggen her så vet dere at jeg ofte jakter små hoder gjemt i naturen av kunstneren Christian Sunde. Etter hjemkomst denne dagen delte jeg noen bilder og fikk da spørsmål om ikke jeg fant hodet på Håheller?? Svaret er jo nei, jeg ante ikke det skulle være et her. Så før høsten setter inn for fullt må jeg tilbake på "hodejakt" ved helleren. Kanskje du finner det før meg om du tar turen.

Du kan se hele turen her

Ørnenapen, ny rute samme fantastiske utsikt

Det har ikke blitt skrevet mye om turer i sommer, men det betyr bare at tiden er blitt brukt til å gå dem, ikke til å skrive om dem. Når jeg nå er mer inne på turbloggen ser jeg at mine to tidligere innlegg om Ørnenapen er lest mer enn 5000 ganger denne sommeren, så toppen er tydeligvis populær.

Mange har fått med seg at den lille bygda Lauvdal i Setesdalen kanskje ikke er så fornøyde med all trafikken det har medført at folk ønsker å besøke toppen, og det er skrevet om dette i mer enn et innlegg i Setesdølen og referert til på tursider. Men her er løsningen på det problemet.

Her er utsikten mange ønsker å oppleve. Det lille utspringet Ørnenapen i bygda Lauvdal i Bygland kommune.

Turen beskrevet tidligere har hatt start fra selve Lauvdal. Dette har medført biler opp til toppen av bilveien, og parkeringer som både har hindret bondens arbeid og vært til stor irritasjon, i alle fall for noen i bygda. Dette har medført at du nå møter skilt allerede rett etter å ta inn til Lauvdal om at veien er privat og parkering er forbudt. Det har for min del ført til at jeg ikke føler meg særlig velkommen i den bygda, selv om det skal sies at turen er gått to ganger også fra "den gamle" siden i sommer, uten at jeg har opplevd noe ubehag ved det. Går du den gamle veien må du også være forberedt på å komme deg over ikke bare ett, men to strømgjerder. De er ikke satt opp for turgåeres skyld, men for sauene, bare så det er sagt. Men nok om gammel vei, den er nå historie.

Jeg vet ikke hvem som har merket den nye traseen, men han eller hun har gjort en god jobb, i alle fall med tanke på å finne frem.

I stedet for å kjøre inn til Lauvdal, så fortsetter du på Rv9 mot Bygland, ca 2-3 km. Du skal et godt stykke rundt svingen så vil du få et hogstfelt på din høyre side. Et lett synlig hjemmesnekra P-skilt, og en flott avkjøring der du til og med kan kjøre rett frem og ut på veien igjen når du kommer tilbake. Fint å parkere, og du vil se den store steinen med Ørnenapen malt med store bokstaver. Selv er jeg mer tilhenger av skilt, men det kommer kanskje ved en senere anledning, akkurat nå er det vel mer viktig at folk finner startpunktet for turen.

Hele turen er merket med oransje merker som dette

Turen starter opp et hogstfelt, og det er fortsatt litt knotete i starten. Men store deler av turen har allerede en god sti som er lett å følge. Enkelte plasser må du heve blikket litt for å finne merkene og retningen, men jeg tipper det ikke er lenge til stien er såpass brukt at å finne den ikke blir noe problem.

Det beste med denne traseen er at du har utsikt store deler av turen fordi du nå går opp fra utsiden.

Du går også på bart fjell deler av turen, og mindre i myr.

Jeg innrømmer min angst for orm, derfor trives jeg best på sti der jeg føler jeg har litt mer oversikt. Så jeg håper mange tar turen fra denne siden, da er stien der ila kort tid. På mine første besøk til toppen fra andre sida var det heller ikke sti, og jeg tråkket på orm like før vi nådde toppen.

Selve utspringet er like flott uansett hvor du starter fra

Vi brukte 50 min opp til utspringet, og det må være lov å kalle turen for krevende. Det går oppover hele veien, det er ingen hviletrekk denne veien.

Men det er en flott plass å ta seg en god hvil på når du er oppe :) Og det er jo lov å ta seg en hvil på vei opp, mange fine barfjell med utsikt. Det finnes ikke på den gamle veien opp :)

Det ble litt blåbærspising på vei ned. Store, gode, søte blåbær

 

Turen denne veien, opp og ned, ble totalt 5,1 km, og vi brukte 1 time og 25 min i gangtid. Håper du får lyst til å prøve turen fra denne sida, jo flere som gjør det dess fortere blir stien bedre. Og her er ingen forbudsskilt eller strømgjerder å forsere :) God tur.

Har du lyst til å se på de tidligere innleggene om turen er de her og her