Vågsbygdskauen rundt

Selv om jeg har vokst opp i Vågsbygd har jeg aldri vært på Øiliheia, en av toppturene i Vågsbygd. Denne turen ble spesiell for meg da vi gikk fordi dette var en tur pappan min gikk mye både med mamma, alene og ikke minst med datteren min i bæremeis da hun var lita. Nå har jeg hverken mamma eller pappa, og datteren min er voksen med egne barn.

Nydelig ved Fiskåvannet.

Turen er beskrevet på Ut og gradert til middels for voksne med varighet på tre timer. Jeg føler dette var en riktig beskrivelse. Endel stigninger var nærme kanten ned og bratt, med tilsvarende turer nedover. Samtidig var turen variert med en følelse av å gå på høyfjellet, og langt inn i skogen. Vi gikk motsatt vei av veibeskrivelsen, ikke med vilje, men vi bommet på stien der vi først skulle tatt av.

Utsikt fra Øilihei

Utsikt mot innseilinga i Kristiansand

Vi startet ved Rige, der Biltilsynet har veistasjon. Vi gikk inn grusveien til Fiskåvannet og fulgte stien til venstre til demningen ved Fiskåvannet og fortsatte stien opp til Øilihei. Fantastisk utsikt på toppen! Vi fortsatte fra toppen og fulgte merket løype ned og opp og ned og opp igjen og krysset bekken mellom Bukksteinsvannet og Fiskåvannet. Derfra grusveien tilbake til Rige.

Godt skiltet, og nok av valg

Broa mellom Fiskåvannet og Bukkesteinsvannet

Noen har tapt en kamp....

Ble overrasket over flere av disse på trærne i skogen.....

Etter litt i underkant av tre timer er vi rundt, uten pause.

Det var en flott tur i flott vårvær. På oversiktsbildet under kan du se at turen hadde stigninger tilsvarende 102 etasjer, så den ga også muligheten for god pulsstigning og kalloriforbrenning.

God tur.

Jøssingfjorden, en bit av vår historie

På vår vei langs Nordsjøveien gjorde vi flere stopp, det lengste i Jøssingfjord. En fantastisk flott fjord naturmessig, men også et sted med en voldsom historie. Ordet Jøssing har jeg hørt, men opprinnelsen og bakgrunnen var ukjent for min del.

Jøssingfjorden er særlig kjent for Altmark-saken i Jøssingfjorden den 16. februar 1940 hvor det tyske militære støtteskipet ble bordet av britiske marinefartøy og britiske sjømenn frigitt. Altmark-saken var avgjørende for Tysklands beslutning om å angripe og okkupere Norge, da den norske regjering viste at landets nøytralitet ikke ble forsvart.

«Altmark» var et tysk militært støtteskip til krysseren «Admiral Graf Spee», som hadde drevet aksjoner mot britiske handelsskip i Sør-Atlanteren. «Altmark» tok fangene fra disse handelsskipene tilbake over Atlanterhavet, under overfarten benyttet «Altmark» norsk og andre nøytrale flagg. For å unngå å bli gjenkjent var «Altmark» blant annet utstyrt med justérbar skorstein. Den 14. februar 1940 kom «Altmark» inn i norsk territoralfarvann nord for Trondheimsfjorden og heiste tysk statsflagg. Skipet ble inspisert av norsk nøytralitetsvakt, som ikke oppdaget fangene det hadde ombord. Inspeksjonene var angivelig kun overflatisk.

For britene var «Altmark» et todelt problem, da de ikke var sikre på om «Altmark» fraktet fanger. Hvis de hadde bordet skipet, og det hadde vist seg at det ikke var fanger ombord, ville de ha satt seg selv i et dårlig lys. Hvis det derimot var fanger ombord kunne de kreve svar fra den norske regjeringen om hvorfor de tillot tyske krigsskip med fanger ombord i eget farvann.

Utenfor Jæren møtte «Altmark» 16. februar flere britiske jagere og ble tvunget til å søke dekning i Jøssingfjorden. En britisk bordingsaksjon kom ikke i gang, fordi mannskapene på to norske kanonbåter hevdet at «Altmark» var blitt undersøkt og ikke hadde fanger ombord. På grunn av dette måtte den britiske sjefen kontakte admiralitetet (den britiske overkommandoen) for nærmere instrukser.

Disse instruksene fikk han senere på kvelden. Instruksen var at «Altmark» skulle bordes, og hvis nordmennene åpnet ild skulle ilden besvares. På dette tidspunktet hadde «Altmark» lettet anker og forsøkte å renne HMS «Cossack» i senk, med det resultat at «Altmark» selv grunnstøtte. Kort tid etter ble «Altmark» bordet av britene, og det som da viste seg å være 300 britiske fanger ble satt fri. Under den britiske aksjonen for å redde de britiske fangene ble sju tyske sjømenn drept.

For Norges vedkommende ble «Altmark» et diplomatisk problem. På den ene siden hadde britene krenket den selverklærte norske nøytraliteten, og på den andre siden hadde tyskerne krenket forbudet mot å transportere fanger i norsk farvann. Tyskerne var både først og mer markant på å bryte norsk nøytralitet, noe Norge hadde avkreftet ved tre anledninger. Det var også åpenbart pinlig for Norge at det viste seg at man ikke hadde inspisert Altmark skikkelig.

For Tysklands vedkommende ble «Altmark»-saken den utslagsgivende faktoren til en tysk invasjon i Norge – operasjon Weserübung – siden tyskerne ikke lenger stolte fullstendig på den norske nøytraliteten og sikkerheten til de tyske handelsskipene som fraktet jernmalm fra Narvik.

Nasjonal Samlings avis Fritt Folk lanserte ordet jøssing etter Jøssingfjord og Altmark-saken. Tanken var at ordet skulle brukes foraktelig om engelskvennlige nordmenn. Etter hvert ble ordet tatt opp av Hjemmefronten og brukt som navn på deres tilhengere i Norge. Ordet ble offisielt forbudt i 1943, enda det var Quisling som oppfant det.

En flott fjord, med en mektig historie. Det finnes mange turløyper i området her, og Jøssingfjord var absolutt verdt en stopp av de lengre.

God tur!

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Helleren ligger ved Rv 44 i Jøssingfjord øst for Hauge i Dalane. Vi klarte på turen vår i går å kjøre forbi stedet, kanskje fordi naturen på andre siden av veien stjal oppmerksomheten min. 
Helleren ble likevel besøkt, som en av de beste opplevelsene på turen langs Nordsjøveien.

Helleren er ca 60 meter lang, 15 meter dyp og har en takhøyde på 30 meter. Husene i Helleren er kun tekket med tak av treplanker. Siden husene står tørt og i ly av regnet har det ikke vært nødvendig med takstein.

De knøtt små husene under Helleren er blant de eldste bostedene i Rogaland. I historisk tid var Helleren husmannsplass under gården Haneberg som ligger like ved senteret Hauge i Dalane.

Under Helleren har det trolig vær bosetning siden steinalderen. I det svarte, rike kulturlaget som dekker grunnen i Helleren, har arkeologene funnet spor etter bosetning fra eldre steinalder. Helleren er ikke arkeologisk utgravet, bare forsiktig undersøkt, og da fant arkeologene fiskebein, dyreknokler, øster-skall og noe avfall etter redskapstilvirkning av flint.

Tidlig på 1800-tallet satt det to brukere på plassen som hver eide sine hus og som hadde livtidskontrakt. I 1865 bodde det 15 mennesker her. Husene som nå står under Helleren ble fraflyttet rundt 1920.

På plassen er det også murer etter flere hus. Det har tidligere stått små driftsbygninger under helleren, blant annet et sauefjøs med en slags innhegning der helleren fungerte som tak.

Folket under Helleren levde av jordbruk og fiske. Det var ekspansiv utnyttelse av jorda der utmarksområdene på heia over Helleren ble utnyttet til beite og slått. Høyet ble firet ned i fjellet. Videre hadde folket under Helleren åkerteiger innover dalen. De viktigste husdyrene har vært sau og ku. Viktigst var likevel nærheten til fjorden og havet med muligheter til fiske.

Husene står åpne hele året. Da vi var her i går var det regn, sludd og mye vind. Under Helleren merket vi ingenting til været. Vi var også heldige og fikk være der alene, oppleve naturen og stillheten.

Dette bildet er lånt, og tatt en dag himmelen var blå

På stien inn til husene står en bronseplate over Kjell Aukrust`s figur Mysil Bergsprekken, som skal være født under et steinsprang i Jøssingfjord i 1918.

Plassen var på mange måter en plass der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Samtidig så fikk vi oppleve med været som var i går at dette måtte ha vært en flott plass å bo. Vel verdt et besøk, men ta hensyn til husene slik at de fortsatt kan få lov å stå åpne.
God tur!

Sterkere enn Pippi

I dag har vi tilbragt noen timer i bil, på Nordsjøveien fra Søgne til Egersund. Vi bestemte oss for å ta turen for noen dager siden, da meldte de fint vær. Men tradisjonen tro, i dag regnet det. Og tradisjonen tro, det bryr vi oss lite om.

I Sokndal tok vi en stopp for å prøve oss på Ruggesteinen

RV 44, 1 km øst for Hauge i Dalane

Ved siden av veien opp til Blåfjell finner man en stor bevegelig stein kalt Ruggesteinen

Litt regnvær gjorde ingenting

Det er ikke lenger enn 700 meter fra parkeringen til broa over til steinen

Hvem er det som tramper på min bro???

Dette er en stor blokk med bergarten Anortositt som falt fra bergsiden mot nord. Da den landet ble den liggende å balansere på mindre steiner, slik at den i dag kan beveges på - dersom du skyver på rett sted!

Jeg følte meg like sterk som Pippi i dag, hun løftet bare en hest! Ruggesteinen er Nord-Europas største bevegelige stein og veier hele 74 tonn.

Morten var i alle fall høy nok til å få mer fart på steinen enn meg.

Så hvis du har lyst å føle deg like sterk som Pippi, ta en tur til Sokndal og prøv deg på Ruggesteinen.

God tur :)

Vinter og sne

I dag gikk turen til Høgås. Høgås skianlegg ble etablert i 1999. Området ved Rassevæte hadde vært i bruk som utfartsområde for vinter-og sommerløyper til Himmelsyna siden brua ble bygget i 1984.

 

 

 

I dag har Høgås Skianlegg blitt ett varemerke i regionen og på Sørlandet. På ti år har det blitt ett utfartsområdet for skivenner og naturelskere. Løypenettet dekker alt fra 250m til 15km trening og konkurranseløyper, samt turløyper.

 

 

Tilsammen er det ca 100km med skiløyper. Det er investert i løypemaskin (2004), snøkanonanlegg (2007/08), skihytte, Lavvo, Lysløype, Værstasjon og Webkamera.

 

 

Det er Otra IL Ski som står som eier av anlegget sammen med grunneier Trygve Jokelid. Otra Tur og Løypeservice as, er driftselskapet til Otra IL som driver anlegget.

 

 

Vinter og sne
en skiløper suser av sted,
i stupbratte løyper så føyka står,
han tar vare på arven vår.
For våre ski har båret sin mann
så vidt og brett over ukjent land,
og dratt rundt polen i syd og nord
de første spor.

 

En fin dag i sola, og skiene ble prøvd......for første gang på 22 år. Det var GØY :)