Hodejakt på Bukkshorn 340 moh i Farsund

Vi kjørte fra Kristiansand mot Farsund og Bulæg gård på gps'en, 1 time og 30 min kjøring. Her parkerte vi på en lomme langs veien og startet turen litt sånn vilkårlig mot Bukkshorn. Vi visste det ikke var noen sti opp, men stoppet allikevel og spurte noen lokale om vi var i riktig område. Da er det gøy med dialekt :) Jeg spurte om det var greit å parkere her om vi skulle til "Bukkshorn", han kikket på sin litt eldre far og spurte om han visste hvor jeg skulle, hvorpå far sa neiiiiii, men æ de Båkkshårnet du meine? Vi var på rett plass.

Vi jaktet denne karen i dag. Og følger du bloggen så vet du jeg ofte legger turer der jeg vet at Christian Sunde har gjemt små kunsthoder i naturen. Christian hadde en stor salgsutstilling på Galleri Bi-Z for en stund tilbake, så flere av hodene hans er også å finne gjemt i naturen og Kvadraturen i Kristiansand.

Vi hadde satt gps på Bulæg i Farsund, og etter en stund på grusvei kom vi til dette skiltet og tok inn. Etter en kort prat med fastboende på gården innerst så kjørte vi ut og parkerte på en lomme ved veien, gikk litt tilbake og tok en traktorvei opp til venstre, men.........vi oppdaget en mye lettere vei ned, så her er tipset; Når du kommer til dette skiltet så kjør videre på "hovedveien" to svinger til, da får du en liten lomme på venstre side, parker her. Da kan du bare ta rett over bekken og tuftelandskapet og følge skaret hele veien til toppen. Det var vått i myrene, men vindstille og greit å gå helt til du får Bukkshorn i sikte og kan ta rett opp. MYE lettere enn slik vi gikk opp.

Vi fulgte traktorveien til endes og tok opp skråninga, mye opp og ned og helt unødvendig. Bonden sa det hadde vært noen røde merker opp tidligere, men han trodde ikke de var der lenger, vi fant et.

Vi ble gående litt opp og ned, trodde vi kunne følge toppen vi først kom til, men det gikk ikke, så da ble det ned igjen og opp igjen. Men her er vi på toppen. Vi hadde noen kraftige regn og snøbyger både på vei opp og ned, men vinden var roligere på vei ned når vi bare fulgte skaret med bekken hele veien ned til veien.

Fantastisk utsikt, men truende skyer i stor fart mot oss. Her er utsikten mot Feda.

Kanskje var det stormen Dave som sendte sine forvarslere

Men vi fant denne her kjekke karen på toppen da. Vi vet det finnes minst to til i området rundt her, men i går var ikke helt været til en lengre tur enn opp hit. Vi brukte nøyaktig en time opp, og nesten det samme tilbake. Turen er ikke på er enn 3 km t/r, men det gikk ikke akkurat fort oppover der vi hoppet fra tue til tue for å unngå mest mulig vann. Tenker på en tørr sommerdag så går turen raskere, når tuene er tørre og stivere. I går var hele terrenget bevegelig under skoene.

Synes egentlig han var litt skummel i uttrykket

Om du logger inn på Fjelltoppjakten så er stedet ved denne lille varden på toppen. Jeg har jo tatt av meg klokka mi dette året, så får ingen registreringer på hvor langt eller høydemeter når jeg går, skal klare meg uten et år for å se om jeg er like motivert til å gå uten målinger. Har holdt helt greit frem til nå i år, og tipper jeg har gått flere km og høydemeter enn i fjor, men vet jo ikke....

Siden min kjære ikke hadde besøkt det amerikanske strøget i Vanse, så ble det pizza på Larsens Bakery på Brooklyn Square etter turen, og en aldri så liten handletur på Trunken.

Det ble tid til en liten tur på Haviksanden også, selv om regnet høljet ned en stund. Denne stranden har vi mange minner ifra, og ikke alle er gode. En telttur som endte med sykehusbesøk og lang sykemelding for en av oss sitter fortsatt godt i. Men i dag endte det kun med våte sko og bukser, og var absolutt selvforskyldt.

Bygget "Lyset på Lista" sto ferdig i 21.september 2013 og kan besøkes av alle, det står åpent og med sine glassvegger er det en flott plass å nyte nista. Det går an å overnatte om du har med liggeunderlag og sovepose. Bygget har skapt mye diskusjon og avisen Lister skrev for en stund siden at bygget står ulovlig. Det ble bygget av arkitektstudenter der oppgaven var å lage noe som kunne få stedet til å bli oppdaget på nytt. Har du ikke vært der, så er det vel verdt å ta turen innom.

Vi hadde en fin tur vestover i dag. Jeg liker naturen her borte, både i høyden og langs de flotte strendene. Og det lille amerikanske innslaget er av mye roligere karakter enn det vi ser ellers i verden nå. God tur.

 

Raunebærheia på jakt etter gjemte kunsthoder

Det ligger så mange påbegynte innlegg på bloggen nå, så i dag legger jeg ut en tur fra november 2025. Turen gikk til Raunebærheia i Lindesnes kommune. Jeg må vel innrømme at denne turen hadde jeg vel aldri fått gått om ikke det var for de små gjemte kunsthodene til kunstneren Christian Sunde. Mange av mine flotteste turer har blitt gått på hodejakt. Denne turen lovte flott utsikt, men jeg bestemte meg for å gå før jeg sjekket yr, så noen utsikt ble det ikke på meg. 

De er utrolig vakre disse små gjemte kunsthodene, og de er slett ikke lette å finne. Etter å ha jaktet de i flere år har jeg fått litt mer trening, og øyet ser de lettere. Dette hodet er på størrelse med mitt siste ledd på tommelen, og det faller perfekt inn i naturen hvor det er plassert. Tips om hvor de er gjemt finner du på Instagram kontoen til kunstneren selv, christiansunde,kunst. Vi er etterhvert mange som jakter, så deling av tips skjer, denne dagen fikk jeg god hjelp til hvor jeg skulle lete etter at jeg ba om tips.

Vi kjørte fra Kristiansand til Holum kirke, fulgte Møglandsveien til Gjærvoldstadveien og fulgte denne til Hagelandsveien ca 1 km. Da svingte vi til høyre. Denne veien fulgte vi ca 500 m, til vi så en traktorvei på høyre side av veien, en bratt bakke rett opp. Her parkerte vi på en lomme på høyre side. Vi så aldri noe skilt som viste vei til Raunebærheia. Vi brukte ca 40 min fra Kristiansand.

Det ser kanskje ikke så bratt ut i starten, men det var det. Og regnet startet for alvor i det vi startet å gå.

Nå vi nærmet oss toppen av første lange bakken møtte vi et skilt med lovnad om en hvilebenk. I været vi hadde fristet hverken benk eller hvile, vi var på jakt.

Vi så etpar gule skilt som dette når vi nærmet oss toppen. Vi skjønte da at det er en p-plass lenger inn i enden av veien og at det er skiltet derfra opp til minnesmerket.

Når du nærmer deg toppen er det skiltet til minnesmerket så vi tok turen ut hit. Propellen i monteret stammer fra et flystyrt 9.februar 1941. Flyet var et Bristol Blendheim med et vingespenn på 17,2 meter og en topphastighet på 428 km/t. Det ble mest brukt til rekognosering og eskortetjeneste for konvoier. De kunne også ha bombelast og brukes til dagangrep.

De tre i besetningen ombord var unge menn på 27, 24 og 23 år. De er alle gravlagt på Mandal krikegård med navn og minneord. All informasjon og historie rundt flyet og selve styrten kan du lese om du skanner QR koden som er satt opp ved minnesmerket her.

Elevene ved Mandal gymnas forlot skolen for å være tilstede i begravelsen til flybesetningen. Som straff for at de hadde forlatt skolen fikk elevene karakteren "ikke tilfredstillende" i oppførsel.

Det ligger fortsatt endel vrakrester i terrenget her, selv om det meste av flydeler ble beslaglagt av tyskerne og kjørt nedover dalen.

Men minnesmerket er ikke på toppen av Raunebærheia. Fjellet, Kleppsalan, var fra gammel tid et kjent sjømerke som ble sett fra Skagerak. På toppen her er det satt opp benk, og når været er klart er visstnok utsikten flott, men i dag var det absolutt null sikt. Her oppe er to av hodene gjemt. Jeg kan si så mye at de ser hver sin vei. 

Dette bittelille hodet på størrelse med neglen på tommelen ble funnet ganske så fort, og glad var jeg for det. Regn og vind fristet ikke til en lang dag ute. Når du ser på disse hodene så mener jeg at de har personlighet, jeg blir liksom litt glad i de, eller kanskje det er gleden over å finne de som gjør det. Noen leter etter poster, noen etter geocatch, stolper eller andre ting. Jeg finner gleden i å finne disse hodene, sånn er det bare.

Litt smal i ansiktet han her.

Det tok oss lengre tid å finne han her. Jeg sto faktisk rett foran han omtrent fem minutter etter første fund, men da så jeg han ikke, Så det ble litt klatring ned og opp fjell og skråninger, før jeg returnerte hit og lette bedre. Litt irriterende det, men nå var han funnet og vi kunne dra hjem, kliss våte, men fornøyde.

Vi kaller oss hodejegere, og jeg håper på flere jaktturer i 2026. Kanskje du har lyst til å prøve deg?

Dette er ikke noen lang tur, men flott å gå og om du vil ha litt pulsstigning er det bare å gå på litt både i starten og mot toppen. Det var kaldt og surt denne søndagen, så vi tok oss ikke så mye tid til annet enn hodejakten. Vi var blaute og kalde når vi returnerte til bilen. Et stykke å kjøre, men jeg tar gjerne turen igjen en sommerdag med fint vær og utsikt. Da kan jeg jo lete etter et siste lite hode som jeg er tipset om at jeg ikke har funnet. Turen ble 2,4 km t/r og 143 høydemeter, og vi brukte 45 min med leiting etter hodene. God jakt.