Olomana, Paku'i og Ahiki, ikke topptur for nybegynnere

De tre toppene på rekke og rad, kalt Olomana Three Peaks Trail, er tre topper som ligger på østsiden av Oahu på øygruppa Hawaii. Denne siden av øya kalles Windward og ruta ligger ikke langt fra Kailua og Waimanalo. Total lengde på turen om du tar alle tre toppene er på ca 8 km. Den høyeste toppen er den første, 501 moh. Denne turen er beskrevet som svært krevende, og det har vært mange dødsfall langs ruta. Dødsfallene skyldes fall fra toppene grunnet bratt og glatt underlag, samt uerfarne turgåere. Det er redningsaksjoner ukentlig i følge redningsgruppa vi traff da vi var på vei ned igjen. Disse fjelltoppene hadde jeg hørt om før jeg reiste til Hawaii, og vi bestemte oss for å prøve. Dette er turen som frem til nå har gitt meg størst mestringsfølelse, men jeg har også lært hvor grensene mine går. Nå tar jeg deg med :)

Vi startet turen fra North Shore med å hente oss leiebil. Skal jeg noen gang gi råd til andre som skal hit, så er det lei bil, og gjør det allerde på flyplassen. Øya er ikke stor, men du trenger bil for å komme deg rundt. Det er ikke mer enn en time og 15 min med bil fra Honolulu til Laie' der vi la oss til for en uke, men taxi er dyrt, som alt annet på Hawaii. Vi prøvde å leie bli i Honolulu for å ha i uka vi skulle være i North Shore, uten hell. Vi hadde ikke tatt høyde for juleferie og mange turister....

Fornøyd sjåfør :)

Ikke vi som bulka skiltet :) Aloha State <3

Oloma trail starter fra et privat område, som er bevoktet. Parkering på området er ikke mulig, og vi ble pent vist bort. Tips til parkering ville ikke vakten gi. Men vi kjørte etpar km tilbake og fant oss en plass ved et busstopp, parkerte og begynte å gå tilbake i retning vakta. På spørsmål om hvor lang tid vi måtte beregne så fikk vi til svar ca 1,5 timer til første toppen og 4-5 timer på hele turen. Det er gjort helt klart på skilt at turgåere egentlig ikke er ønskelig her.

Min første tur i jungel. Det var veldig spesielt. Frem til nå hadde vi ikke opplevd regn på øya, men det fikk vi i dagene etter. Når jeg så hvor fort det kom, så forstår jeg hvor farlig denne turen kan være. Hadde vi fått regn hadde jeg definitivt snudd!! Fire erfarne turgåere brukte noen dager etter 7 timer opp til første topp og utsatte både seg selv og andre for fare før de snudde, her går du IKKE i dårlig vær, da blir hele underlaget "levende"

Da vi bevegde oss oppover her hadde vi ingen problemer med å forstå at det nesten blir umulig å komme seg opp når jorda renner med regnet ned. Det var sleipt og glatt og belegget legger seg under skoene og gir dårlig feste. Skogen varierte mye på vei oppover og vi kom inn i en aldeles fantastisk silkefuruskog halvveis opp til første topp. Mange av bregnene som dekket bakken er de samme vi kan få kjøpt som potteplanter på plantasjen hjemme ;)

Mange av røttene ga gode gripetak da vi kom opp i brattere områder

Klar for den første virkelige bratte delen. På med hansker og pulsen steig litt. Frem til dette punktet hadde vi truffet totalt 7 turgåere på vei ned, kun to av dem hadde nådd topp en, de andre hadde gitt seg før toppen, det gjorde meg usikker.

Jeg skjønner at mange trekker seg her. Jeg var halvveis oppe en gang, trakk meg og gikk ned igjen. Fikk bedre oversikt over hvor jeg kunne få fotfeste og gikk på igjen. Akkurat her fikk jeg litt pepptalk fra min kjære: "Det er du som velger, er du kommet så langt uten å komme deg opp?"

Å bruke tauene som henger her er veldig usikkert. Du ser ikke festene nedenfra og du vet ikke hvilken tilstand tauet er i, endel tau var svært dårlige. Redningsgruppa vi snakket med var helt klare, ikke bruk tauene. Vel vi sjekket det vi kunne, så på vei ned var vi godt sikret. På vei opp prøvde vi å bruke gripetak i naturen der det lot seg gjøre, men tauene ble brukt på de bratteste strekkene i tillegg som en ekstra sikring. Jeg mener vi var fornuftige.....og jeg er veldig glad for klatrehanskene i sekken.

Topp en er nådd, Olomana. Vi brukte 1,5 time opp. Det blåste endel på toppen og det er ikke mye plass her oppe. Du ser ikke Paku'i eller Ahiki før du er oppe på Olomana. Vi gikk videre nedover og satset på Paku'i med en gang. Det så så mye lettere ut enn det var. Stien ned mellom toppene er bratt og smal, og du må klatre.

Du ser tydelig stien som nå ligger forran deg

Ved godt mot :)

Ahiki sett fra Paku'i

Vi traff tre på vei ned fra topp to da vi var på vei opp. Her er det direkte klatring siste stykket, og en av de tre fikk litt panikk på vei ned og måtte snakkes litt hardt til av min kjære. Han prøvde å klatre nedover med fronten først, noe som ikke lar seg gjøre her, da vil du falle. Da min kjære fikk snakket han ned og holdt han i armen kunne han ikke få takket nok. Det ble mye "love you, thank you for not letting me die today"

Toppen er nådd, og jeg er fornøyd. Jeg gruet for to strekk på returen, men det gikk overraskende greit.

Naturen er fantastisk grønn og frodig. Olomana er rester etter krateret som ble dannet etter Ko'olau vulkanen. Olomana betyr egentlig delt fjell på Hawaiisk. I følge et gammelt sagn, så var Olomana en stor kriger som regjerte i Windward.

Etter en slik tur trenger man mat, og vår favorittmat oppe i nord var mat fra disse rekebilene. Fantastisk god mat, og ferskere reker får du ikke. Rekene drives frem på jordene langs veien, rekefarmer, et ord jeg ikke ante fantes engang. Maten her vil jeg ALDRI glemme!!

Ingen luksus, bare veldig veldig god mat

Denne dagen ble det tempura og hot and spicy

Ettermiddagen på stranda i Laie, her ligger du ikke i kø, vannet er perfekt selv på vinterstid som det nå er.

Men alene på stranda er du ikke. Tusenvis av sandkrabber løper overalt. Du ser hvor de er på alle hullene i sanden........men du får aldri tak i de :)

Er du heldig, som vi var, så får du også se de grønne sjøskilpaddene. De er ikke så mye på land nå på vinterstid som de er på sommeren, men vi så dem i vannet og for meg var det kjempestort.

To skilpadder på vei inn til land

En flott dag, legger den i minneboka i hjertet mitt

Det ble noen toppturer disse ukene på Hawaii, denne var nok den mest utfordrende. Utsikten var formidabel over hele østkysten på øya. Fargene, naturen og maten er det jeg sitter igjen med. Toppturen, den er ikke for alle.

Creuz De Patalavaca

Topptur i varmen når vi er i desember er luksus. Klart strandlivet er deilig også, men for meg er turene på toppene minst like høyt på prioriteringslista. Turen til korset på toppen i Patalavaca ble tatt nesten hver dag denne uka, og det å kjenne at det gikk raskere for hver dag gjorde i grunnen heller ikke noe.

Vi fikk med oss soloppgangen de fleste dagene, vakker....

Denne gangen ble det ikke turer videre innover fra toppen, men mulighetene er mange i området, flere av turene er merket med turistforeningens røde T'er

Dabb around the world

Med utsikt til Anfi

Denne dagen før sola var oppe

Tilbake til stranda før sola var oppe

Nyter stillheten

Frokosten smaker så utrolig godt etter en tur

Hjerteøya, der vi en gang tok våre bryllupsbilder

Da vi kom tilbake denne dagen kunne soloppgangen nytes fra verandaen

Korset står på en høyde ovenfor Anfi del Mar og er et populært turistmål. Det har en fantastisk utsikt ned mot Patalavaca og videre mot Arguineguin.
Noen partier opp til korset er litt bratt, men for det meste er det greit å komme seg til toppen. Det er virkelig verdt det når en kommer til toppen og ser den fantastiske utsikten. Fra Gran Anfi brukte vi ca en time opp og ned, ca 3, 5 km. Perfekt før frokost og en dag på stranda.

Roque Nublo

Vi var superheldige og fikk komme på besøk til svigers en uke i varmen på Gran Canaria, denne øya som har absolutt alt. Gran Canaria er ei øy med tilhørighet til Spania, og er den nest sørligste av Kanariøyene, en øygruppe i Atlanterhavet, i overkant av 200 km fra den nordvestlige kysten av Afrika. Med et areal på nærmere 1560 kvadratkilometer er øya den tredje største av Kanariøyene. Øyas tradisjonelle attraksjoner er sol og strender. Men øya har så uendelig mye mer. De to høyeste toppene på øya er Pico de las Nieves (1949 m) og Roque Nublo (1813 m), og denne gangen tok vi turen til fjells.

Vi leide bil på hotellet, og kjørte hele dagen på de smaleste, bratteste veiene vi kunne finne. Vi startet dagen med å kjøre via Mogan til Roque Nublo. På denne strekningen traff vi enkelte biler, men vi kunne fint telle dem på to hender. Egentlig helt greit å ikke treffe flere på disse veiene.

Roque Nublo er en vulkansk klippe, og øyas nest høyeste punkt. Roque Nublo betyr Skyklippen og er et av øyas mest kjente landemerker. Klippen ligger så midt på øya som den kan.

Vi hadde fantastisk flott vær på turen, blå himmel, sol og vindstille. Vi dro fra 27 grader langs sjøen, til 14 grader ved utgangspunktet. Men det ble fort varmt når du begynte å gå. Turen kan veldig godt sammenliknes med turen til Prekestolen for oss hjemme.

Turen går oppover hele tiden fra parkeringsplassen. Det er anbefalt å starte turen tidlig på dagen, da det nesten er umulig å få plass på parkeringen utpå dagen. Vi var heldige og fikk den siste plassen på selve parkeringen da vi kom. Det er masse turløyper i området, og naturen og fjellet her er helt fantastisk!!

Her ser du Roquo Nublo til høyre og Roque Rana (Froskeklippen) til venstre.

Det var et flott syn når du kom over den siste bakketoppen og møtte dette!! For Gran Canarias urbefolkning var klippen et hellig monument og en pilar av himmelen. Den tjente som et rituelt sted for å ofre til solguden. Vi brukte en liten time opp til toppen av platået.

Du blir fort liten i disse omgivelsene

En flott naturopplevelse

Hoppende glad for å komme på tur i slike omgivelser

For en fjellheim, tenk at det måtte gå 20 år på øya før vi kom oss til fjells

Jeg er så klar for flere turer i dette området

 

En liten pause i skyggen

Vi spiste lunch ved Cruz de Tejeda, tåka kom helt plutselig og nå ble det kaldt. Men deilig Kalamaris og en klem fra han her, så var jeg varm igjen.

Her gikk hønene løse og hanen passet på. Det har nylig vært en stor skogbrann på øya, og her oppe så vi virkelig hvor mye skog som har gått opp i røyk. Var skummelt å se. Denne landsbyen var helt innestengt i flammene.

Vi fikk god service, god mat og gode smil. Språkmessig klarte vi oss dårlig da engelskkunnskapen her var minimal.

Vi var så heldige som vi kunne med været. Hadde vi vært en time senere ville vi ikke sette toppene.

Her ser du øyas høyeste topp, Pico de las Nieves, med Roquo Nublo langt bak. Kanskje er det den toppen vi besøker neste gang. På turen videre mot Aldea De San Nicolas, helt på vestkysten, møtte vi nesten ikke en bil. Å kjøre slik i timesvis, komme til små landsbyer og virkelig se naturen her var bare helt fantastisk.

Virkelig hus under fjell

Smalt, bratt og villt

Tusen takk for en flott tur sammen med dere to spreke, og tusen takk for at vi fikk komme å være en uke i varmen før Julestria hjemme.

Jeg har fått øynenen opp for hva denne øya har å by på, og ønsker meg flere turer i fjellet. Jeg elsker fortsatt sol og strandliv, men dette ligger ikke langt unna. Og på denne øya kan du lett gjøre begge deler, dagen før gikk vi nemlig i ørkenen på Maspalomas. Anbefales begge deler.