Stakkesteinsliknuten, på grusvei fra Snartemo til toppen

Dette er en av sommerens turer som ble satt på lista i fjord. Den hvite kula på toppen er veldig lik kula på toppen av Bertesknaben i Evje og Hornnes kommune, en tur jeg har gått mange ganger. Den turen kan du se HER .

Planen var å starte fra Lidraget i Snartemo, og vi kjørte opp og fant en lomme like ved bommen til grusveien der. Men etter 1,5 km valgte vi å snu fordi stien var så gjengrodd og gresset så høyt at den var vanskelig å finne. Jeg er ikke så glad i høyt gress og dårlige  stier på sommeren, litt pga tidligere erfaring med orm, og fordi alt som kan bite og stikke velger meg som er allergisk. Så da kleggen satt overalt var valget enkelt, vi snur. Så da fulgte vi ruta som står på ut appen og tok grusveien opp fra bunnen av Snartemo.

Lygnaelva lå som en speile denne dagen, 25 varmegrader og tilnærmet vindstille.

Flott tilrettelagt parkering ved turstart, god plass til 5-6 biler

Turen starter med å krysse broa og ta til høyre på grusveien på andre siden

Det er egentlig ikke så stor sjanse for å gå feil, i tillegg er det skiltet

Det går definitivt oppover hele veien, og til tider er grusen veldig grov, så to skritt frem og et halvt tilbake. Her var første synet av kula vi var på vei opp til.

Nesten helt lik kula på Bertesknaben i Evje- og Hornnes kommune. Dette er verdens første digitale værradar til 12 millioner oppført i 1999-2000. Radaren når 240 km og dekker den sørlige delen av Norge og havområdene utenfor.

På toppen er den en aldeles deilig solstol du nesten kan ligge i og som passer perfekt til to

Vi kunne ikke vært mer heldig med været enn i dag, og utsikt i alle retninger

Les det flotte diktet av Olav H Hauge fra diktsamlinga "Dropar i austvind"

Det er ikke få topper du kan se til fra toppen her

Etter god niste og kald drikke så starta jakten på de to hodene vi visste skulle være gjemt her oppe. Dette hodet sa seg selv, vi hadde sett bilde av det på Christian Sundes egen instagramside. Der er det ikke delt at det er flere hoder på toppen, men det er mange hodejegere der ute, så vi var blitt tipset om at det fantes et til, et veldig lite et.

Vi leita lenge etter dette siste, vi passerte det til og med et par ganger før jeg plutselig så det. Det er på størrelse med tommelneglen min.

Veldig fornøyd da vi fant det

Da startet vi nedturen. Vi må nok opp igjen en gang for her er det flere hoder gjemt på toppene like ved. Et flott høyfjells terreng her på toppen, når du bare kommer deg opp.

En helt super avslutning på turen, et deilig bad ved parkeringen. Her er det en flott tilrettelagt badeplass, med trapper og benker. Vi skjønte at dette var en populær badeplass for de lokale, for her kom det mange på sykkel, tok et bad og gikk igjen. Tempen i vannet var 23 grader denne dagen.

Denne turen var fin å gå, selv om den var på grusvei og går oppover en vei og nedover tilbake igjen. Flott natur, gøyale sauer som fulgte oss et stykke før de fant skygge bak en låve. Turen vår ble i underkant av 11 km, 500 høydemeter og vi brukte 1 time og 20 min opp og en time ned. Det var endel fluer i starten, men når vi kom litt lenger opp var det såpass trekk i lufta at de forsvant. En fin dag på tur denne sommeren.

Steinsvassknuten, hvis du virkelig liker motbakker

Dette er turen i sommer der jeg sa at jeg aldri skulle gidde å skrive noe om den. Jeg var sliten, lei og sur da vi var tilbake til bilen, og jeg skulle aldri noen gang anbefale andre å ta turen. Etter litt påfyll fra kjølebagen, skifte av tøy og sko i bilen, ja så var jeg blid igjen. 

Dette var ikke noen topptur vi fant på ut appen. Jeg så et bilde på instagram og syntes det så så fint ut, strålende sol og utsikt i alle retninger. Jeg leste vel og merke under at dette var turen for de som likte motbakkeløp, men jeg tenkte bare at vil du opp er det nødvendigvis motbakker. Så utrolig typisk meg! Jeg spurte etter startsted for denne turen og fikk tips om å parkere ved ei lomme på veien på Berghyrne i Flekkefjord kommune. Det er virkelig smale veien enkelte steder i fylket vårt! Samtidig så elsker jeg jo å komme til plasser jeg ikke har vært på, nettopp i eget fylke. Det er ikke ordet elsker som står igjen etter denne turen :)

Når du har parkert i lomma går du 100 meter tilbake og følger grusveien OPPOVER. Jeg har ALDRI gått i lengre og BRATTERE oppforbakke enn dette. Jeg skjønner hva hun mener hun som delte innlegget jeg så. Det er nesten 3 km med unnarenn! Det tok ikke slutt liksom. Du følger veien til den slutter, helt bokstavelig. Da står du utenfor den flotteste hytta og nå kan du for første gang se den store varden på Steinsvassknuten, 669 moh.

Herfra må du finne veien sjøl, det er ingen sti. Da vi kom ned til vannet ved uteliggerne så var vi usikre på om vi kunne følge fjellet nede ved vannet, så vi valgte å gå opp på fjellet og etter det følge eggen mot varden. Egentlig er dette helt greit å gå, men turen hadde blitt adskillig kortere om vi hadde fulgt fjellet langs vannkanten som faktisk er mulig, noe vi så fra andre siden og som vi valgte på returen.

Det er jo ikke sånn at alt var no dritt på turen, naturen er helt fantastisk her. Men jeg liker nok best å gå på sti. Her ble det høyt gress/lyng, noe myr, men det største problemet er alle steinene du går på som er dekket av gress og lyng. Vi trødde "igjennom" flere ganger begge to og havnet mellom steiner som du ikke så. Det liker jeg dårlig når du er langt fra folk og med minimalt med dekning. Men fargene i fjellet elsker jeg, må bare si det så ikke alt høres negativt ut :)

Måtte bare le når jeg så dette bildet, for her har jeg faktisk nettopp trødd mellom to steiner og falt, men så var jo disse vekstene så fine at jeg måtte ta bilde når jeg først lå der nede.

Og utsikten på vei oppover var flott

Og det var nok av bær her, også multer. Dette er ikke min favoritt (tørr nesten ikke si det) men det ble spist noen stykker på vei oppover.

Vi nærmet oss varden......og da snudde været. Jeg hadde selvsagt sjekket yr før vi valgte å kjøre mot Flekkefjord, og det var ikke antydning til dårlig vær. Men nå kom det; vind og regn som virket som sludd. Det var på med det ekstra tøyet vi hadde med, men nå skulle jeg gjerne hatt lue og votter, det hadde vi ikke denne julidagen i Flekkefjord.

Om du ser godt på bildet så ser du han

Og ja, det er et hode ved toppen her. Vi brukte ikke mange minuttene på toppen denne dagen, og mine bilder likner ikke engang på bildene jeg hadde sett på insta som lokket meg til å ta turen. Her var det snakk om å SNU og komme oss nedover igjen.

Et stykke nedenfor toppen så vi at vi fint kunne gå langs fjellet på vei ned, så da tok vi bare korteste vei ned og mot myra i bunnen. Og nok en gang mye steiner og gress som gjør det vanskelig å se hvor foten trør ned. Aldri har jeg vært så glad for å komme meg ned til grusvei igjen. Og sliter du med knær så kan jeg si at den bratte veien opp er like lang og bratt ned.

Turen vår ble 11 km lang med 727 høydemeter og vi hadde brukt 3,5 timer i gangtid tur/retur. Tenk at ekstra mat i kjølebag og tørt tøy kan glede så mye. Og bare for å ha sagt det, da vi kom ned til bilen var himmelen blå og tempen 23 varme. Jeg telte en del nye stikk og litt nye blåmerker. Gøy å lese at noen har vært her mange ganger, for meg er det been there og done that :)

Fredsplassen i Gyland

Gyland er nok ikke et sted jeg er veldig turkjent i, men nå kan jeg i alle fall skryte på meg en liten topptur her. Det skyldes selvsagt at jeg var på hodejakt i området, og da dukket dette stedsnavnet frem; Fredsplassen.

Vi hadde rett og slett en hodejakt dag uten de lange turene denne dagen. Jeg er dessverre allergisk mot alle stikkene jeg utsetter meg for på alle turene, og nå har det vært så ille en stund at kroppen fikk kortison og hadde behov for pause. Så denne dagen jaktet vi hoder i by og tettsteder, ikke i skog. Men en kort topptur på sti tenkte jeg jeg tålte.

Det ser ganske nymerket ut, og følger du veibeskrivelsen i bunnen her så tror jeg du finner frem.

Turen er ikke lang, 10 min så er du på toppen. Men pulsstigning det får du om du vil, det er forholdsvis bratt fra start til topp. Denne flotte bautasteinen var det første jeg så på toppen. Jeg vet egentlig ikke så mye om denne toppen, eller hvorfor det heter fredsplassen. Kan det være så enkelt som at her var det virkelig fredelig.

Utrolig flott utsikt, og forseggjort benk og bord på toppen. Her ser du ned på gården Eigeland som Fredsplassen hører til. Du ser også ned på Kongevoldvannet, vi tok turen ned dit etterpå på en fantastisk flott badeplass, der det også var gjemt et flott hode.

Dette hodet er et stort jernhode, plassert ut i naturen av Flekkefjordkunstneren Christian Sunde. Det er nøyaktig 107 jernhoder spredd ut i hele Flekkefjord kommune, et hode for hvert barn født i Flekkefjord kommune i koronaåret. (Det finnes i tillegg mange andre hoder, spredd "i hele verden" og laget av ulike materialer. Felles for dem alle er at de blender inn der de er plassert,)

Selve materialet i disse hodene er viktig, det er jern som er bestandig og sterkt. Rusten minner oss om tiden som går, uten at vi glemmer.

På toppen her er det flott å spise nista, og er det dårlig vær kan du faktisk trekke inn i den lille bua som er boltet fast der oppe. Der lå det også en bok du kan skrive deg inn i. Verdt å ta denne korte flotte turen.

Veibeskrivelsen vi fulgte for å finne startsted; kjør mot Gyland, når du har passert Klungland tar du til venstre mot Eikeland og Gyland kirke. Ta så første vei mot venstre mot Ersdal. Ca en km opp i bakken er det parkeringslomme på begge sider av veien. Her finner du startskilt og løypa er merket. Når vi googlet så sto det at denne turen ikke er merket, men det stemmer ikke. Den er merket med blå merker som så nye ut for året. God tur, og god jakt.

Verdt å ta turen ned til badeplassen på Kongevoldsvannet, her var det virkelig flott. Lot meg også imponere over det flotte idrettshuset og BUA plasseringen her.

Dette hodet har flott utsikt over stranda og badelivet. Alle jernhodene er gjemt på trygge steder slik at ingen skal komme til skade under leting. De har forskjellig vanskelighetsgrad og man behøver ikke være ivrig turgåere for å finne dem. Bare i bykjernen i Flekkefjord kan du finne i overkant av 20 hoder. Vi fant mange nye denne dagen der tur i skogen var satt på pause.

Hodejakt på Bukkshorn 340 moh i Farsund

Vi kjørte fra Kristiansand mot Farsund og Bulæg gård på gps'en, 1 time og 30 min kjøring. Her parkerte vi på en lomme langs veien og startet turen litt sånn vilkårlig mot Bukkshorn. Vi visste det ikke var noen sti opp, men stoppet allikevel og spurte noen lokale om vi var i riktig område. Da er det gøy med dialekt :) Jeg spurte om det var greit å parkere her om vi skulle til "Bukkshorn", han kikket på sin litt eldre far og spurte om han visste hvor jeg skulle, hvorpå far sa neiiiiii, men æ de Båkkshårnet du meine? Vi var på rett plass.

Vi jaktet denne karen i dag. Og følger du bloggen så vet du jeg ofte legger turer der jeg vet at Christian Sunde har gjemt små kunsthoder i naturen. Christian hadde en stor salgsutstilling på Galleri Bi-Z for en stund tilbake, så flere av hodene hans er også å finne gjemt i naturen og Kvadraturen i Kristiansand.

Vi hadde satt gps på Bulæg i Farsund, og etter en stund på grusvei kom vi til dette skiltet og tok inn. Etter en kort prat med fastboende på gården innerst så kjørte vi ut og parkerte på en lomme ved veien, gikk litt tilbake og tok en traktorvei opp til venstre, men.........vi oppdaget en mye lettere vei ned, så her er tipset; Når du kommer til dette skiltet så kjør videre på "hovedveien" to svinger til, da får du en liten lomme på venstre side, parker her. Da kan du bare ta rett over bekken og tuftelandskapet og følge skaret hele veien til toppen. Det var vått i myrene, men vindstille og greit å gå helt til du får Bukkshorn i sikte og kan ta rett opp. MYE lettere enn slik vi gikk opp.

Vi fulgte traktorveien til endes og tok opp skråninga, mye opp og ned og helt unødvendig. Bonden sa det hadde vært noen røde merker opp tidligere, men han trodde ikke de var der lenger, vi fant et.

Vi ble gående litt opp og ned, trodde vi kunne følge toppen vi først kom til, men det gikk ikke, så da ble det ned igjen og opp igjen. Men her er vi på toppen. Vi hadde noen kraftige regn og snøbyger både på vei opp og ned, men vinden var roligere på vei ned når vi bare fulgte skaret med bekken hele veien ned til veien.

Fantastisk utsikt, men truende skyer i stor fart mot oss. Her er utsikten mot Feda.

Kanskje var det stormen Dave som sendte sine forvarslere

Men vi fant denne her kjekke karen på toppen da. Vi vet det finnes minst to til i området rundt her, men i går var ikke helt været til en lengre tur enn opp hit. Vi brukte nøyaktig en time opp, og nesten det samme tilbake. Turen er ikke på er enn 3 km t/r, men det gikk ikke akkurat fort oppover der vi hoppet fra tue til tue for å unngå mest mulig vann. Tenker på en tørr sommerdag så går turen raskere, når tuene er tørre og stivere. I går var hele terrenget bevegelig under skoene.

Synes egentlig han var litt skummel i uttrykket

Om du logger inn på Fjelltoppjakten så er stedet ved denne lille varden på toppen. Jeg har jo tatt av meg klokka mi dette året, så får ingen registreringer på hvor langt eller høydemeter når jeg går, skal klare meg uten et år for å se om jeg er like motivert til å gå uten målinger. Har holdt helt greit frem til nå i år, og tipper jeg har gått flere km og høydemeter enn i fjor, men vet jo ikke....

Siden min kjære ikke hadde besøkt det amerikanske strøget i Vanse, så ble det pizza på Larsens Bakery på Brooklyn Square etter turen, og en aldri så liten handletur på Trunken.

Det ble tid til en liten tur på Haviksanden også, selv om regnet høljet ned en stund. Denne stranden har vi mange minner ifra, og ikke alle er gode. En telttur som endte med sykehusbesøk og lang sykemelding for en av oss sitter fortsatt godt i. Men i dag endte det kun med våte sko og bukser, og var absolutt selvforskyldt.

Bygget "Lyset på Lista" sto ferdig i 21.september 2013 og kan besøkes av alle, det står åpent og med sine glassvegger er det en flott plass å nyte nista. Det går an å overnatte om du har med liggeunderlag og sovepose. Bygget har skapt mye diskusjon og avisen Lister skrev for en stund siden at bygget står ulovlig. Det ble bygget av arkitektstudenter der oppgaven var å lage noe som kunne få stedet til å bli oppdaget på nytt. Har du ikke vært der, så er det vel verdt å ta turen innom.

Vi hadde en fin tur vestover i dag. Jeg liker naturen her borte, både i høyden og langs de flotte strendene. Og det lille amerikanske innslaget er av mye roligere karakter enn det vi ser ellers i verden nå. God tur.

 

Raunebærheia på jakt etter gjemte kunsthoder

Det ligger så mange påbegynte innlegg på bloggen nå, så i dag legger jeg ut en tur fra november 2025. Turen gikk til Raunebærheia i Lindesnes kommune. Jeg må vel innrømme at denne turen hadde jeg vel aldri fått gått om ikke det var for de små gjemte kunsthodene til kunstneren Christian Sunde. Mange av mine flotteste turer har blitt gått på hodejakt. Denne turen lovte flott utsikt, men jeg bestemte meg for å gå før jeg sjekket yr, så noen utsikt ble det ikke på meg. 

De er utrolig vakre disse små gjemte kunsthodene, og de er slett ikke lette å finne. Etter å ha jaktet de i flere år har jeg fått litt mer trening, og øyet ser de lettere. Dette hodet er på størrelse med mitt siste ledd på tommelen, og det faller perfekt inn i naturen hvor det er plassert. Tips om hvor de er gjemt finner du på Instagram kontoen til kunstneren selv, christiansunde,kunst. Vi er etterhvert mange som jakter, så deling av tips skjer, denne dagen fikk jeg god hjelp til hvor jeg skulle lete etter at jeg ba om tips.

Vi kjørte fra Kristiansand til Holum kirke, fulgte Møglandsveien til Gjærvoldstadveien og fulgte denne til Hagelandsveien ca 1 km. Da svingte vi til høyre. Denne veien fulgte vi ca 500 m, til vi så en traktorvei på høyre side av veien, en bratt bakke rett opp. Her parkerte vi på en lomme på høyre side. Vi så aldri noe skilt som viste vei til Raunebærheia. Vi brukte ca 40 min fra Kristiansand.

Det ser kanskje ikke så bratt ut i starten, men det var det. Og regnet startet for alvor i det vi startet å gå.

Nå vi nærmet oss toppen av første lange bakken møtte vi et skilt med lovnad om en hvilebenk. I været vi hadde fristet hverken benk eller hvile, vi var på jakt.

Vi så etpar gule skilt som dette når vi nærmet oss toppen. Vi skjønte da at det er en p-plass lenger inn i enden av veien og at det er skiltet derfra opp til minnesmerket.

Når du nærmer deg toppen er det skiltet til minnesmerket så vi tok turen ut hit. Propellen i monteret stammer fra et flystyrt 9.februar 1941. Flyet var et Bristol Blendheim med et vingespenn på 17,2 meter og en topphastighet på 428 km/t. Det ble mest brukt til rekognosering og eskortetjeneste for konvoier. De kunne også ha bombelast og brukes til dagangrep.

De tre i besetningen ombord var unge menn på 27, 24 og 23 år. De er alle gravlagt på Mandal krikegård med navn og minneord. All informasjon og historie rundt flyet og selve styrten kan du lese om du skanner QR koden som er satt opp ved minnesmerket her.

Elevene ved Mandal gymnas forlot skolen for å være tilstede i begravelsen til flybesetningen. Som straff for at de hadde forlatt skolen fikk elevene karakteren "ikke tilfredstillende" i oppførsel.

Det ligger fortsatt endel vrakrester i terrenget her, selv om det meste av flydeler ble beslaglagt av tyskerne og kjørt nedover dalen.

Men minnesmerket er ikke på toppen av Raunebærheia. Fjellet, Kleppsalan, var fra gammel tid et kjent sjømerke som ble sett fra Skagerak. På toppen her er det satt opp benk, og når været er klart er visstnok utsikten flott, men i dag var det absolutt null sikt. Her oppe er to av hodene gjemt. Jeg kan si så mye at de ser hver sin vei. 

Dette bittelille hodet på størrelse med neglen på tommelen ble funnet ganske så fort, og glad var jeg for det. Regn og vind fristet ikke til en lang dag ute. Når du ser på disse hodene så mener jeg at de har personlighet, jeg blir liksom litt glad i de, eller kanskje det er gleden over å finne de som gjør det. Noen leter etter poster, noen etter geocatch, stolper eller andre ting. Jeg finner gleden i å finne disse hodene, sånn er det bare.

Litt smal i ansiktet han her.

Det tok oss lengre tid å finne han her. Jeg sto faktisk rett foran han omtrent fem minutter etter første fund, men da så jeg han ikke, Så det ble litt klatring ned og opp fjell og skråninger, før jeg returnerte hit og lette bedre. Litt irriterende det, men nå var han funnet og vi kunne dra hjem, kliss våte, men fornøyde.

Vi kaller oss hodejegere, og jeg håper på flere jaktturer i 2026. Kanskje du har lyst til å prøve deg?

Dette er ikke noen lang tur, men flott å gå og om du vil ha litt pulsstigning er det bare å gå på litt både i starten og mot toppen. Det var kaldt og surt denne søndagen, så vi tok oss ikke så mye tid til annet enn hodejakten. Vi var blaute og kalde når vi returnerte til bilen. Et stykke å kjøre, men jeg tar gjerne turen igjen en sommerdag med fint vær og utsikt. Da kan jeg jo lete etter et siste lite hode som jeg er tipset om at jeg ikke har funnet. Turen ble 2,4 km t/r og 143 høydemeter, og vi brukte 45 min med leiting etter hodene. God jakt.