Dette blir et litt annet innlegg i turbloggen, men henger du med til slutten, så lover jeg tur.
Akkurat denne helga så ble turen av en annen variant. Men jeg starter med begynnelsen.
Jeg har på lik linje med så mange andre ventet på å bli vaksinert, så grensene nok en gang kunne åpnes for tur i det store utland. Jeg som før Coronaen kom hadde minst fire turer utenlands i året har nå liksom strandet på Byglandsfjord. Nå er det ikke noe galt sted å strande, og innkjøp av "hytte" skjedde på et perfekt tidspunkt. Så jeg klager ikke, ikke enda.
 |
| Dose nr en fikk jeg midt i juni, og det var Pfizer sin. |
Jeg er for vaksine, og har fått flere vaksiner enn mange grunnet turer til utlandet. Jeg har aldri opplevd å bli dårlig av noen av dem bortsett fra smerte i arm/stikksted. Og når vi forberedte oss på en tur til Nepal følte jeg meg nesten gjennomhullet etter alle vaksinene som da ble tatt. Så dette skal gå fint!
Før dose en tenkte jeg at det er bedre jeg tar en treningsøkt nå dagen før, i tilfelle armen blir vond. Så det gjorde jeg! En tredobbel styrkeøkt for armer, bein, rompe og mage. Jeg glemte helt at jeg ikke hadde trent noe særlig styrke ukene før grunnet stengt treningsstudio, og følte alt gikk så fint. Så dro jeg og fikk stikk nr en.
Jeg våknet dagen etter med en litt vond arm, og sabla vondt (sørlandsk kraftuttrykk!) alle andre plasser!!! Først tenkte jeg bivirkninger, men etter hvert gjenkjente jeg alle musklene, jeg har nemlig hilst på de før.
 |
| Dose to var jeg så innmari heldig å få fremskyndet, så allerede etter 6 uker så ville jeg nå være fullvaksinert. Dose to kunne bli Pfizer eller Moderna, da kommunen likestiller disse og gir den ene ei uke, den andre uka etter. Jeg fikk Moderna sin på dose to. |
Klok av skade på dose en, så ble det ingen styrketrening før stikket denne gangen. Dessuten er det jo ferie, så styrketrening har blitt satt litt på vent. Så dette skal gå greit som vi sørlendinger sier.
Allerede på kvelden kjente jeg at dette egentlig ikke var noe greit. Jeg følte meg helt dau. Så jeg spiste taco, som alltid på fredager, og spaserte hjem fra min datter etterpå. Jeg tenkte at jeg trenger bare litt luft, så jeg tok den lange veien hjem. Det ble kommentert at jeg faktisk hadde spist to lefser denne fredagen, jeg spiser nemlig alltid bare en. Så det kan jo være derfor...... Det ble planlagt tur til dagen etter, til Svarvarnuten fra Berg i Valle.
Det ble tidlig i seng, og jeg var andpusten etter turen hjem, som går på flatmark. Jeg våknet etter fire timer av at jeg frøys og skalv som et aspeløv, dyna var helt på og lakenet under meg føltes som om det hadde vært i dusjen, klissvått. Da jeg prøvde å komme meg ut av senga fikk jeg kramper i tær og fingre. Å i sava heller (nok et sørlandsk kraftuttrykk), lefsa, vet ikke om det bare var den siste eller begge to, kom opp i rekordfart. Jeg som nesten ikke klarer å spy, hadde nå så mye å holde styr på i tillegg til det, for kramper i fingre og tær er vondt, og jeg frøys så innmari.
 |
| For å forklare litt hva som nå skjedde så er dette bilde ganske så konkretiserende. |
Denne helga er jeg alene hjemme, og det limbiske systemet, altså følelseshjernen, prøver nå å overta helt. Jeg synes så inderlig synd på meg sjøl, og jeg er så innmari dårlig. Kjertlene under armen på stikksted, og i halsen på samme side, er absolutt aktivisert. Maskinisten har overtatt skuta, og jeg som er datter av en maskinsjef og en telegrafist vet jo at det ikke er riktig liksom. Og jeg som skal til Svarvarnuten om noen timer.
Men det tar litt tid der på bad gulvet før kapteinen kommer og overtar det som er igjen av vraket. Det tar litt tid å sette alt det jeg føler inn i system som er gjenkjennbart. Jeg er ikke i tvil om at jeg nå har bivirkninger av vaksinen, så neste runde med kapteinen, eller prefrontale cortex, blir å finne ut om de er farlige. Jeg måler tempen, tror ikke jeg har gjort det siden jeg hadde influensa for 7 år siden, tempen var nå 40,1. Jeg finner paracet, tar med noen flere sammen med en flaske vann (for ikke å bli tatt i løgn nå så var det en flaske cola uten sukker). Er plutselig glad for å være alene hjemme for jeg orker ikke skifte på den våte senga, sklir bare ned under dyna på det tørre lakenet på andre sida. Maskinisten, altså følelseshjernen, prøver seg litt igjen på å overta når det blir tungt å puste, men heldigvis er kapteinen der og roer ned med kunnskapen sin, så jeg sovner til slutt. Bare en tanke i hodet, om noen timer skal jeg på tur til Svarvarnuten, 1378 moh.
Jeg våkner etter noen timer, feberen er fortsatt høy, men ikke som tidligere på natta. Kapteinen i meg tar ansvar, og jeg sender ei mld til turfølge og sier jeg må kaste inn håndkleet, det blir ikke tur på meg.
Lørdagen varierer jeg liggested, senga, sofaen og litt i solsenga utenfor i det nydelige sommerværet. Jeg er sur fordi jeg ikke kom på tur, jeg er jo egentlig fornøyd med å være fullvaksinert mot Corona, og jeg er helt sikker på at kroppen min produserer antistoffer så det holder. Noe annet ville jo være forbaska!! (jadda, et sørlandsk kraftuttrykk)
Nå er det søndag kveld, feberen er borte, ingen kramper i fingre, bare litt stive i leddene, kjertlene er fortsatt hovne, men mindre vonde. Så jeg står an av. Tegningen av hjernen måtte med her, for den sitter som spikra fra utdanningen, og det er så kult (etterpå så klart!) å se hvordan de kan skifte på å ha overtaket på skuta. Nå har kapteienen overtatt helt, og da kommer spørsmålene; ville jeg ha fått samme bivirkninger om også dose to hadde vært Pfizer sin? Ville jeg ha blitt så dårlig av dose en også om den også hadde vært Moderna? Får jo ikke svar, men lurer likevel..........og håper at snakket om en dose tre blir unødvendig.
Men du, jeg lovte deg tur om du var med helt til slutten, og her kommer den, turen til Svarvarnuten. Den ble gått i september 2020. Klikk og les. Så lover jeg at det ikke skal bli flere innlegg som dette, ikke i min turblogg nei :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar