Spinalonga

Endelig fikk jeg tatt turen jeg så lenge har ønsket å ta. Helt siden jeg for 8 år siden leste boka Øya av Victoria Hislop for første gang, har jeg ønsket å reise til Spinalonga, og i juli fikk vi tatt turen. Den gjorde inntrykk, både på godt og vondt. Historien om den siste lepra kolonien i Hellas er tragisk, men viljen til å overleve og skape er også en flott historie. Spinalonga er nå i sin helhet en turistattraksjon, og kun tilgjengelig i turistsesongen, mai til september. Vi reiste med ferje fra Agios Nikolaos, og turen derfra tok en time. For andre som ønsker å ta turen anbefaler jeg å ta de små ferjene som går hele tiden fra Plaka, tar kun 5 minutter og går hele tiden. Er du på Kreta så ta lokal buss fra der du er til hovedstaden på øya Heraklion, og buss videre til Plaka. Da kan du selv velge når du vil dra tilbake. Vi fikk for kort tid på øya grunnet utflukten og ferja vi var låst opp til.

Øya Spinalonga har hatt stor betydning gjennom flere århundre, og vært erobret av flere land. I dag er den mest kjent for å være Hellas siste Leprakoloni. Øya er 900 m lang og 400 m bred. Lepra, eller spedalskhet, har også et norsk navn, Hansens sykdom. Det navnet har den fått fordi Dr Gerard Henrik Armauer Hansen var den første som beskrev og identifiserte lepra bakterien, dette gjorde han allerede i 1873.

Spinalonga ble gjort om til Leprakolloni i 1903, og i 1904 kom de første 251 pasientene til øya. Disse var fra Kreta, men i 1913 da Kreta gikk fra å være selvstendig til å bli innlemmet i Hellas, ble leprapasienter tvangssendt dit fra hele Hellas. De som fikk diagnosen ble tatt bort fra sine barn, barn fra sine foreldre, ektefeller og familie. De ble sendt til øya for å dø der, da det ikke fantes noen kur.
På det meste bodde det over 1000 mennesker på øya.

Det bodde også folk som ikke hadde diagnosen, som valgte å flytte ut med sine kjære, og som da aldri fikk returnere til fastlandet. 730 syke ble sendt ut til øya. 36 barn ble født på øya. Ikke alle barnene ble værende på øya, ble de erklært friske ble de tvangssendt andre veien, tilbake til fastlandet.

Her er leger, sykepleiere og prest. Øya hadde sitt eget styre, og skulle være selvstendig

Det var etter lov ikke lov til å inngå ekteskap beboere imellom, dette ble likevel gjort, og mange fant en ektefelle ute på øya.

Den Greskortodokse kirken på øya, helt identisk inni

Desinfeksjonsrommet der alt som skulle ut ble desinfisert

Leprakolonien ble lagt ned i 1957, og da ble menneskene som bodde der tvunget til å forlate øya. Mange hadde bodd nesten hele livet her og ønsket ikke flytte fra samfunnet de hadde skapt. Siste beboer som flyttet fra øya var prest, og flyttet i 1962. Han ble igjen så lenge for å opprettholde den religiøse tradisjonen til den greskortodokse kirke hvor en gravlagt person måtte bli minnet etter deres død etter 40 dager, seks måneder, et år , tre år og fem år. Det er totalt 44 graver igjen på øya, alle er tomme etter greskortodoks tradisjon.

Anbefaler både boka og et besøk på øya. Øya ligger utenfor nordøstkysten av Kreta.

St.Jørgen er trolig Nord Europas best bevarte leprasykehus, og ligger i Bergen. Her formidles Norges berømte leprahistorie. Siste leprapasient i Norge var en 78 år gammel dame som døde 2.juli 2002