Årdalsknapen med nytt utgangspunkt

Vi har gått turen til Årdalsknapen flere ganger, men da fra et annet utgangspunkt enn dagens tur. I dag gikk vi fra Vassend og fulgte traktorveien opp Vinddalen. Denne veien opp gir i grunnen pulsøkning fra første steg, og jeg ble plutselig minnet på at jeg både er eldre, tyngre og i dårligere form enn mitt turfølge er. Men uten å bli skremt av den grunn, jeg er helt klar til å gjøre det igjen :)

Vi startet på jordet på Vassend på Byglandsfjord. Det går tydelig sti på jordet opp til traktorveien, og stigninga begynner umiddelbart. Steinete, men greit å gå. Når du kommer opp den første stigningen så dukker skiltet til Årdalsknapen opp på venstre side av stien, og du skal nå opp stien på høyre side. Det er lett å overse skiltet fordi det er lett å se ned i bakken når pulsen er høy, og det er den. Bommer du på skiltet er det lett å bare fortsette rett frem innover vinddalen.

Utsikten fra første lille flaten i vinddalen, og vi ser rett ned på bostedet til mitt turfølge.

Vi nærmer oss toppen, kun over myra ved Trillingtjønn, så er det snaufjellet opp. Lettere å gå enn i skogen og på myra, men det går definitivt oppover, og jeg var sliten etter et litt for høyt tempo for min form.

Målet var en time, det ble litt mer, men ikke mye :)

Det er en formidabel utsikt i alle retninger her oppe, og du får følelsen av høyfjell. 762 moh.

Mitt turfølge tatt av vinden

Hopp fra en topp

Et fantastisk flott lys her oppe

Må vel kunne kalles hentesveis :)

Tusen takk for turen i vinden. Varmt opp, men fort kaldt på toppen.

Ingenting gleder meg mer enn å gå tur med deg, hvem hadde trodd at jenta mi skulle bli turjente :) Takk for kaffe etter tur, den smakte aldeles nydelig.

Som sagt i starten så er denne turen gått mange ganger før, men med utgangspunkt fra Neset camping. Begge rutene må betegnes som forholdsvis tunge. Turen har vært fast på 10 på topp turene til Otra i alle år, som en av de tre store. Jeg likte godt å gå den fra dette utgangspunktet. Du kan se det andre utgangspunktet her, så kan du velge selv. Årdalsknapen, det er som å gå to ganger opp Empire State Building

Dresinsykling på Flekkefjordbanen

Denne turen har stått på lista over aktiviteter i flere år, men det har aldri blitt noe av før nå i høst. Og det kunne ikke blitt en bedre tur enn dette, alt var i grunnen perfekt, sol fra skyfri himmel og gøyalt reisefølge.

Vi startet dagen med deilig frokost på Hotell Utsikten i Kvinesdal. Skodda lå tett da vi våknet, men etter frokost letta det, og utsikten både fra hotellet og mot resten av dagen var igrunnen perfekt.

Flekkefjordbanen strekker seg fra Flekkefjord til Sira og er 17 km lang. I 1894 ble det vedtatt å bygge Egersund Flekkefjordbanen. Utbyggingen startet i 1898 og banen ble åpnet i 1904 som en smalsporet jernbane. I 1944 ble banen bygget om til normalspor og knyttet opp til Sørlandsbanen ved Sira stasjon. Samtidig ble strekningen Sirnes til Tronviken nedlagt. Denne strekningen ble senere tatt i bruk som vei og det er her dagens E39 går.

Vår tur var en del av en teambuildingstur med jobben, og som det kan den virkelig anbefales. Dette er den perfekte turen om du ønsker å gjøre noe alternativt til vanlige turer. Vi er nok en gjeng som er svært ulike når det kommer til interesser som krever fysisk aktivitet. Orker du ikke sykle selv, så er det muligheter til å være tredjemann på dresinen og sitte på...…..såfremt noen er villige til å trø turen med litt mer vekt.

Det siste ordinære toget gikk 31.12.1990. Her får du oppleve den gamle Flekkefjordbanen. Du får oppleve hele 17 bekmørke tuneller, flott natur og et meget behagelig fremkomstmiddel. Vi startet med første tunell umiddelbart.

Du blir utstyrt med refleksvest, hjelm og hodelykt. Info om å holde fart og avstand for å unngå ulykker. Turene er satt opp hver 4.time. Det er kun et spor, så dersom du ikke når enden må du allikevel SNU dresinen etter 2 timer. Da kommer nemlig alle imot deg om du sykler videre fremover.

Denne dagen leide gruppa vår omtrent alle syklene. Jernbanestrekningen er håndbygd og blir betegnet som et mesterverk i stein. Fra Flekkefjord stasjon til Bakkekleivi, som er endestasjon, er det 17 km. Det tar ca. 1,5 time å sykle en vei, og totaltiden på turen er vanligvis 3,5 time.

Vi har nådd toppen på turen, og vi kjente godt tråkkinga opp til vanntårnet. Det er grei mulighet til å løfte dresinen av sporet og slippe andre forbi, eller ta en pause, og flere gjorde det her. Noen snudde også her etter to timer.

Nå begynte turen nedover mot endestasjonen, og vi fikk høy fart, spesielt i den lengste tunellen. Innrømmer at det kilte i magen. Jeg satt bak og hadde liten mulighet til å se hvor banen gikk.

Virkelig flott natur på dette jernbanestrekket.

Vi nådde endestasjonen Bakkekleivi etter ca 50 minutter, og fikk da en veldig lang pause her. Det er jo ingen mulighet for å snu før det har gått 2 timer. Det er benker og bord her, men de står i skyggen. Det er egentlig ingen stasjon her, men du kommer til en bom som hindrer videre sykling på banen. Vi hadde med niste og kunne nyte det helt fantastiske høstværet.

Like nedenfor skinnen ligger den flotte Bakke bru. Bakke bru er ei bro som går over Siraelva og er Norges eldste hengebro for biltrafikk. Ingeniør og veimester i Agder, Georg Daniel Barth Johnson konstruerte broa etter en studiereise til England i 1838. Broa ble åpnet i 1884 og var en del av Vestlandske hovedvei mellom hovedstaden og Stavanger frem til 1948.

Både banen og broa her er imponerende byggverk, dette er håndverk som er vanskelig å forstå var mulig på den tiden det ble bygd.

Det har gått to timer og vi er klare for hjemturen. Vi ligger nå sist, og angret på at vi ikke hadde løftet dresinen av og satt den klar så vi kunne startet tidligere. Vi forberedte oss på mye venting på hjemturen.

Det gikk smått hjemover, men da er det bare å nyte naturen desto mer. Vi gruet litt for den lange tunellen oppover og at det skulle bli tungt og kaldt. Løsningen var enkel, vi stoppet før tunellen og satt i sola, så startet vi når vi ikke lenger kunne se eller høre noen foran oss. Var et lurt trekk. Da kunne vi trø på og det ble mye lettere enn vi hadde trodd. Når du får opp farta litt går dresinen lettere.

Det føltes som om turen tilbake var mye lettere, det ble mye bremsing og lite slit.

Da var turen snart slutt. Jeg er klar på at denne skal jeg ta med flere på.

Sykkelen som brukes kalles dresin, og er en sykkel som er spesiallaget for å brukes på jernbaneskinner. De fleste syklene er tandem-dresiner, og det er plass til to syklende og en voksen eller to barn som passasjerer. Dresinene er allsidige, og det kan tas med rullestoler og barneseter. 
Flekkefjordbanens venner arbeider for å bevare banestrekningen og utvikle den til et levende museum under mottoet "Kulturvern gjennom aktiv bruk." I dag har den 17 km lange banen blitt et vernet kulturminne. Åpent fra 1.mai til 30.september, utenom sesong kun forhåndsbestilte grupper. Prisen pr sykkel i lavsesong er 500,- og i høysesong 600,-
God sykkeltur.

Langs holmer og skjær til Brattåsen på Flekkerøya

Flekkerøya er den største øya i Kristiansand, ligger utenfor Vågsbygd og er en egen bydel. Den har fastlandsforbindelse via den 2321 m lange Flekkerøytunnelen, men jeg husker godt da man kun kunne komme til øya med båt. Som ung sykepleierstudent var jeg på øya med båt for å vaksinere skolebarn, og jeg husker dramatikken da et av barna fikk en allergisk reaksjon og måtte fraktes til sykehuset. Min mor hadde sine første leveår på øya, men selv så nærme den ligger, så er kunnskapen min om øya minimal. Når det gjelder turområder, så prøver jeg å gjøre noe med det. Og denne uka hadde jeg en tur på godt og vel en mil på kryss og tvers. Jeg tar deg med, så kanskje du og vil se mer av denne fine øya.

Jeg tok utgangspunkt i en tur på ut.no og kjørte til parkeringsplassen ved friområdet på Høyfjellet. Du tar til høyre i rundkjøringa etter tunnelen og kjører ca. en km så får du p-skilt opp til venstre. Stor og flott parkeringsplass, var mye tyske bobiler her da jeg kom. Jeg fant dette skiltet inni buskaset og Daumannsholmen var en av plassene jeg gjerne ville se, så jeg fulgte retningen i håp om å bli skiltet videre.

Det var utrolig mye sommerfugler langs den flotte grusstien denne tidlige augustdagen.

Jeg passerte dette skiltet ned til høyre etter en stund, men valgte å gå rett frem...…..da kom jeg til en annen p-plass med samme skilt som det over, så jeg snudde, gikk tilbake og fulgte skiltet ned her.

Etter en stund stemte terreng og beskrivelse med det jeg hadde lest, så jeg hadde nå gått ned Refsdalen og kommet til Mæbøstjønn. Her var det bare vakkert. Flere plasser er det satt ut benker, og utsikten til vannliljer og ender gir fred i sjelen.

Jeg skjønte umiddelbart at jeg nå var kommet til Murane. Her er det satt ut masse benker og bord. Flott stor åpen plass. Under andre verdenskrig gjorde tyskerne sitt inntog på øya, og disse murene har en gang vært et stort militært sykehus.

Som tidligere ansatt og leder på sykestue i forsvaret, skulle jeg gjerne visst mer om hvordan dette sykehuset ble driftet og fungerte, men det har jeg ikke klart å finne ut av...….enda.

Størrelsen på murene her tilsier at dette bygget har vært stort

Jeg skulle nå ha tatt grusstien ned til høyre, men jeg valgte å gå rett frem. Også her kom jeg til sjøen og gamle krigsminner, både kanonstillinger, skyttergraver og radarstøttepunkt. Utsikten er bare vakker og det er så fantastisk tilrettelagt med benker og bord. Turen til nå har gått på grusvei. Jeg tok nå og fulgte en sti helt ut på de ytterste holmene. Klatret litt opp og ned og bare nøyt den fantastiske skjærgården.

Jeg kom meg ned til ei fantastisk flott strand, Bestemorsmed. Jeg delte tydeligvis opp ordet feil, til "bestemor smed". Det er feil, det deles som "bestemors med". Et "med" er det samme som et siktepunkt, noe som ble brukt til å peile seg frem til fiskeplassene. Kult å vite, ikke sant.

Jeg traff ikke mange på disse timene, og de jeg traff var tyske turister.

Jeg gikk tilbake på stien samme vei, fulgte grusstien tilbake til Murane, og tok nå grusstien ned til høyre for disse. Denne veien fører meg rett på Daumannsholmen som egentlig var målet mitt. Er ingen skilt her annet enn det som var i starten, skulle ønske det var.

Fordi jeg hadde sett et flott bilde på IG dagen før, så visste jeg at jeg nå var kommet til Daumannsholmen. Daumannsholmen var en gang en del av radaranlegget som tyskerne etablerte på øya. Anlegget het Freya Fahrstuhl. Det var en bro ut og egen mannskapsmesse. Broa som ble bygd under krigen forsvant på 50-tallet. Det ble bygd en ny som ble stående til 80-tallet. Mannskapsmessa står der fortsatt og Flekkerøy vel ønsker å ruste den opp. En flott plass som er mye besøkt, både i fint og dårlig vær.

Det går fint an å komme seg over til Daumannsholmen uten bro, og jeg tok meg en tur rundt holmen. Det er tydelig at det har vært bro også videre til neste holme en gang i tiden.

Jeg gikk nå av grusstien, som ender her, og fulgte en sti vestover og opp til Brattåsen. Det er ingen tvil om retningen eller hvor du skal om du snur deg rundt, du ser høyden med en gang. Jeg fulgte en sti opp, en annen ned, på begge stiene kommer du til trapper og rester av trapper når du nærmer deg toppen.

Flott utsikt på toppen, og fint å sitte på murene etter det gamle radaranlegget Flieder. Radarstøttepunktet ble bygget ut i 1943. Anlegget fikk først navnet Fuchs, men ble senere omdøpt til Flieder. Støttepunktet sorterte ved krigens slutt under det tyske luftvåpenets sambandsregiment 251. Radaren på Brattåsen ble operert av den tyske marinen. Når du kommer til toppen her er du på grusvei igjen, så opp til Brattåsen kan alle komme, bare en annen vei enn jeg gjorde.

Jeg fulgte grusveien nedover igjen til Belteviga fort, og hadde en runde her før jeg gikk nesten samme veien tilbake.

Det er bare idyll å følge disse flotte grusstiene, gamle tyskerveien.

Det hadde vært flott med flere historieskilt som dette. Dette var det eneste jeg så og står på en stein like nedenfor p-plassen på Høyfjellet. Men turen er flott også uten å vite så mye. Nå vet du kanskje litt mer. På kryss og tvers så ble min tur 10 km. Lettgått og blanding av grussti og sti i skog. Jeg brukte 3 timer i dag, men i gåtid er det kanskje halvparten.

 Nå er ferien over for i år, men jeg satser på noen flere turer utover høsten på Flekkerøy. Ble så betatt av naturen og området på denne siden av øya, så her må jeg få med meg mer. Du kan se en av mine andre turer på øya her Anstens fyr, på vakt siden 1904 . God tur.