Jarebu, høyt og herlig i Bykle

Min 14.kommune og besøk til dagsturhytta i Agder gikk til Bykle og Jarebu, 960 moh.
I 29 varmegrader la vi ivei mot toppen, og for en fin tur det ble. Denne toppen har flere ruter til toppen, vi valgte nok å ta den lengste veien opp, og den bratteste ned et stykke, for så å fortsette på den mellomste lengden resten av turen. Skal prøve å forklare underveis.

Vi kjørte opp til Helsehuset i Bykle og parkerte på en parkeringsplass like i starten av lysløypa

Du er nå i lysløypa, der deler er asfaltert, resten grusvei. Når vi kom her i første kryss tok vi til venstre. Det er nok den lengste veien opp, men flott å gå om du vil ha en litt lenger tur. Vil du bare gå rett opp så følger du veien rett frem, du vil da få sti til venstre når du kommer opp til vannverket. Denne stien er brattere enn den vi gikk, og den møter også den bratteste når du nærmer deg toppen. Helt grei å gå, vi kom den veien ned.

Vi kom denne veien, og kunne da ha valgt den bratteste veien her. I 29 varmegrader fristet ikke det, så vi gikk videre til den delen som var slakest opp. I ettertid når vi gikk ned så så vi at denne stien er helt grei, og den lå i skyggen da vi gikk på ettermiddag/kveld. Så kanskje velger vi den neste gang.

Vi fulgte lysløypa til vi kom rundt bak Jarekollen og fulgte stien opp herfra. Flott sti, flott utsikt og veldig grei å gå.

Her er de tre alternativene til sti opp til Jarebu. Vi gikk grønn opp, og rød/blå ned.

Godt merket hele veien

Det blomstret overalt

Da fikk vi hytta i synet på vei opp. Vi kom opp fra baksiden, mindre bratt, men lenger å gå

Har sagt det før, men sier det igjen, det er ei flott hytte altså

Velkommen til Jarebu

SJEKK DEN UTSIKTEN! Akkurat sånn jeg liker det

Flott tilrettelagt med masse benker og muligheter til å sitte ned å nyte matpakke og utsikt

Flere enn meg som likte utsikten

Det blir ikke bedre. Høyt og herlig og med de snødekte fjella i bakgrunnen

Beste turvennen min

Du kan se hytta nede fra veien, og det ser lengre ut til toppen enn det føltes å gå

Hoppende glad i å gå på tur, hoppet nesten ut av bildet :)

Det var ikke mange folk å se når vi var her, faktisk akkurat ingen en lørdagskveld i juni. Hytta har ligget her en stund, men offisiell åpning var forrige helg, 17.juni 2023.

En liten filmsnutt fra toppen

Flotte benker rundt hele hytta

Dette flotte lille bygget helt i starten av turen får nasjonalromantikken til å blomstre

På veien ned igjen stoppet vi innom her for å sjekke hvor vi skal overnatte senere i sommer. Stedet vi er på er i Valle, like over gata for kraftstasjonen, et utrolig fint sted. Hva med en overnatting ute her i sommer i en toetasjes hengekøye, det er gratis. Sjekk ut nettsiden   Sommernatt i SØR - -Midt-Agder Friluftsråd

Marhyl i Valle. Flott strand, badeplass, toalett og parkering. Brettene kan du også låne. Dette var skikkelig luksus og vi gleder oss til vi skal ta dette i bruk senere i sommer.

Du kan se hele turen her Jarebu i Bykle . Turen vår ble 6,1 km lang og vi brukte 1 time og 30 min i gangtid i variert terreng, grusvei, sti, myr og faktisk litt asfalt. Totalt ble vår variant 332 høydemeter.
Denne turen går inn som en av de fineste, både når det kommer til plassering og naturen den serverer. God tur.

Du kan se noen av de andre dagsturhyttene her:
Knibenro i Lillesand HER 
Øyliblikk i Kristiansand HER 
Moseidhytta i Vennesla HER 
Trogbu i Åmli HER 
Sherpahytta i Lyngdal HER
Skredderhytta i Flekkefjord HER 
Fjordsyn i Kvinesdal HER
Havblikk i Farsund HER 
Berefjell i Iveland HER 
Kolåsen i Birkenes HER
Tippin i Åseral HER
Hekkfjell i Hægebostad HER
Aurebu i Lindesnes HER 

Nordtoppen og dagsturhytta i Alta

At jobben tar meg til hele Agder er topp, men at den tar meg til nord i landet er supert. Forrige uke hadde jeg tre dager på jobb i Alta, og med midnattssol så tar jo dagen aldri slutt. Dette skulle jeg gjerne hatt i sør også. Vi tok med oss litt varmegrader og sol fra sør, og etter jobb dro vi på topptur. Bli med da vel.

Dette var målet, Nordtoppen i Alta. Turen er beskrevet på ut som middels krevende med sesong fra mai til oktober

Vi parkerte ved museet i Alta og gikk over veien og fulgte sykkelstien til vi fikk skilt og tok av til venstre. Turen er skiltet og merket hele veien opp

Det blir multer i år også

Det bar oppover, greit å gå, du ser hytta lenge før du er oppe. Flott hytte, og dette er typen dagsturhytte som er valgt i Troms- og Finnmark. Det er Nord-Troms Friluftsråd og Finnmark Friluftsråd som har gått sammen om å få bygd totalt 16 dagsturhytter som skal bidra til bedre folkehelse ved å få flere ut i naturen. Hytta åpnet i september 2022

Utsikten er bare rå, slik utsikt jeg bare elsker. Åpent, fritt, vilt og vakkert.

Hyttene er små arkitektoniske perler med nydelig utsikt men som også ligger kun en kort gåtur fra bebyggelse og allfarvei. De kalles perlehytta.

Store vinduer på to av sidene ga et fantastisk lys og utsikt

Vedovn og steingulv. Tenk å sitte her med midnattssol om sommeren og nordlyset på vinterhalvåret.

Vi var så heldige å få hytta helt for oss selv når vi kom, men det varte ikke lenge. Plutselig var hytta fylt opp, vinduene helt dekket med dugg, og luftfuktigheten høy. Men vi rakk å nyte litt mat og utsikt alene først.

Jenter på tur, bare digger det. Lov å kose seg litt.

Har hatt så mange fine opplevelser på turene opp hit til nord

Bare å nyte synet. Floraen her oppe er rik.

Nordtoppen i Alta

Dette er retningen og målet for neste tur når vi besøker Alta

Perlehytta Alta

Værmeldinga til yr i dagene før vi reiste var deprimerende, regn og kaldt. Men Yr tok feil, vi kom opp til sommer og midnattssol.

Du kan se hele turen her Nordtoppen i Alta  Turen ble 5.9 km og vi brukte 2,5 timer og totalt var det 461 høydemeter, så litt opp og ned. Dagene i nord var like fine som vi kunne ønsket oss og håpte på. Jeg gleder meg allerede til neste gang. Og jeg har pekt meg ut neste topp, vi kunne se den fra Nordtoppen.

På tur uten sti til Kviknuten, Asgautsvardene og Eldsknuten

Dette innlegget har ligget på vent, for jeg ønsket så å gi videre litt mer informasjon om toppene. Men det har ikke latt seg gjøre, før nå. I helga fikk jeg en mail, så nå vet jeg mer.
Hvert år har jeg liksom en årets tur, og denne kan fort bli turen for 2023. Hvordan jeg havnet her? Vel det skyldtes et innlegg jeg fant tilfeldig, og en tur jeg så hos Christian Sunde, du vet han kunstneren fra Flekkefjord som gjemmer hoder i naturen. Turen min starter i Lund kommune, sør i Rogaland fra gården Røyseland og vi gikk den på årets første sommerdag, 1.juni. 

Dagen før hadde vi vært på seminar på Utsikten i Kvinesdal, og vi valgte å overnatte for å ta denne turen dagen etter. Dette var en arbeidsdag, og jeg kan love at den var effektiv. Veien opp til Røyseland byr på luftige og spektakulære partier.

Fjellet er hulet inn så du kan kjøre, og den lille muren skal holde igjen for noe som er rett ned. Det var lyd i bilen for å si det sånn, typisk jentelyd. Vi kjørte en eldre BMW med manuelt gir, den er ikke akkurat laget for å kjøre i terreng.

Vi ble tipset om at vi kunne parkere oppe ved gården ved et lite kvernhus. Akkurat nå var veien stengt på toppen av bakken med ei grind, så vi parkerte langs veien ved siden av alle sauene. Vi så at bonden var i ferd med å lage en liten p-plass ved kvernhuset der det sto skilt med vipps for parkering. Så vi er nok ikke alene om å ville ta turen. Er det ikke plass her oppe må du 1,8 km ned igjen og parkere ved Gulbergtuva og gå opp.

Flere grinder på veien. Er ikke så mye vei å velge mellom, du passerer gården og følger veien ned mot Fjellavatnet.

Vi var tipset om å følge veien helt til endes og følge en traktorvei på venstre side. Vi gikk helt ned, men snudde og gikk litt opp igjen etter å ha sjekket kartet, og fulgte de røde merkene et stykke innover. Dette var det eneste lille stykket med merket sti. Vi fulgte den inn til vannet, krysset, og heretter var det ingen sti, kun kartet mot Kviknuten.

Her forlot vi sti

Vi gikk for det meste i lyng, noe myr og mye fjell, absolutt kupert. Men for en natur!! Her gjelder det å finne retning, og så letteste rute. På Kviknuten 514 moh fant vi to større varder, men det er denne lille som er toppen av Kviknuten. Og nå begynte jakten. Det skal være to hoder gjemt her, og dere som leser bloggen min vet at de er ikke store. Fytti katta som vi lette der oppe i vinden! Men når vi skjønte at det er denne varden som er toppen, da fant vi at terrenget stemte med bilde vi hadde sett. For de som aldri har hørt om disse hodene så anbefaler jeg dere tidligere innlegg, samt å følge Christian Sunde kunst på Instagram, der han legger ut tips.

Så her er vidunderet, det eneste vi fant på hele vår tur. Skal i alle fall være to til, men vi måtte gi oss, vi skulle jo hjem før kvelden, tilbake til Kristiansand.

Dette er faktisk på bakkenivå, og vi gikk over det flere ganger under jakten

I området her skal det være et til......

Etter å ha vært på Kviknuten går turen videre til Asgautvardene. Du kan peile ut retningen, så må du bare finne letteste ruten. Her ser du de midt i bildet.

Her er vi fremme ved de fire første, fire på rekke, med en enkel varde like før. Det er de fire første som heter Asgautsvardene. Det er et hode gjemt her også, men vi ga oss etter en liten time i vinden, uten å finne det.

De er utrolig flotte der de ligger langt fra folk. Alle steinene er flate, og det rare er at det er svært lite stein å finne på hele turen vår, bortsett fra vardene. Vi kommenterte det da vi gikk, hvor lite stein det var. Det var mange store blokker, som om de var skåret ut med kniv, men lite stein.

Når du står ved de fire vardene, kan du se ned "en etasje" der det står en enkel varde, og ned "en etasje" til, så kommer det fem nye varder på rad. Så er spørsmålet; Hvem satte de opp og når? Hvorfor? Dette ble mitt hodebry og grunn til at dette innlegget har ligget på vent.

Herfra ved den ene, kan du se opp på fire og ned på fem varder

I jakten på hoder...

Klart vi måtte ta selfie, vi kommer nok ikke tilbake hit. Men nå skal jeg gi deg svar på mine egne spørsmål, og du finner ikke dette ved å google. Jeg sendte mail hit og dit, til kommune, til historie og sogelag. Ble henvist til en privatperson, som ikke visste. Mailen min ble videresendt flere ganger, og i helga fikk jeg napp og svar. Det plinget inn en mail på lørdag fra en dame ved navn Marna Irene. Og hun kunne fortelle meg dette:

Vardene er satt opp av Martha Kolbeinsdatter mellom 1700-1708. At vardene ikke er så høye kan skyldes nettopp at de er satt opp av en dame. Martha var i tjeneste hos Ingeborg Tollaksdatter Ualand som var gift med Jon Asgautsen Skipstad. Martha var blant annet gjeterjente. Kult eller!!

Fra Asgautsvardene gikk turen mot Eldsknuten. Vi gikk ned og opp, rundt vann og over myr, før vi tok til på stigninga. Her valgte vi nok en ganske så tøff trase, nærmest rett opp et stykke, kanskje ikke det jeg ville anbefalt, men det gikk greit nok. Et par tak opp, ny planlegging og et par tak til. Blikket fremover og opp, ikke ned. Vi var klar på at det ikke ble samme rute ned mot Røyseland igjen. Denne varden er vel den mest kjente, men den står ikke på toppen av Eldsknuten. Varden på toppen er adskillig mindre, toppen er på 492 moh, mens denne varden ligger på 480 moh.

Denne toppen og varden er blitt en telltur, så her kan du sjekke inn. Så her fant vi en merket sti ned på andre siden og fulgte den ned. Mindre bratt, men bratt nok.

Det blåste godt på hele turen på toppene, men var godt med le inni denne varden, faktisk helt vindstille.

Mye store flotte steinblokker i terrenget her, skivet opp av moderjord.

Da vi kom ned på andre siden av Eldsknuten fikk vi dette skiltet, og vi fulgte stien tilbake til Røyseland. Dette var faktisk stien vi hadde fulgt helt i starten, men gått av for å gå på andre siden av vannet.

Vi er tilbake til utgangspunkt, og rundt hele bilen var det sauer. De slikket på dekkene og var svært så folkekjære, måtte faktisk husje litt på dem så vi fikk kjørt. Basert på turens lengde og stigning er den klassifisert som middels i vanskelighetsgrad, men gradert som krevende fordi en må kunne navigere etter kart og kompass, evt GPS, samt gå direkte i terrenget uten sammenhengende sti, tråkk og merking/skilting.

Så startet vi på turen ned igjen, er ikke her du ønsker å miste bremsene.

Du kan se hele turen her Kviknuten, Asgautsvardene og Eldsknuten. Turen vår uten sti ble 12,8 km og vi brukte 7 timer. Vi kunne gått raskere, men her er det inkludert leting og frustrasjon i hodejakten. Totalt gikk vi 646 høydemeter, noen av dem "rett opp" i valget opp mot Eldsknuten. 

En morsom, slitsom og spennende dag på jobb. Jeg mener klart at flere burde ta turer som dette i arbeidstida. Dette er ikke bare en gåtur, det er teambuilding, problemløsning, prosjektplanlegging og trening, alt i en pakke. Den siste setninga her ble sagt av min kollega, takk for at du hiver deg på ideene mine. Jenter på tur. God tur.