Skaros Rock, en topptur som sitter i hjertet.

At de greske øyer står mitt hjerte nært er ingen hemmelighet, og naturen på Santorini i mai viste seg fra sin beste og vakreste side. Vi hadde bestemt oss for å ta turen opp på Skaros Rock allerede før turen til Santorini ble bestillt, og allerede første kvelden tok vi første turen opp.

På denne turen bodde vi i Imeroviglion, en liten by mellom hovedstaden Fira og Oia. Vi kunne se bort på Skaros Rock, og naturen på denne tiden oversvømmes av blomster og urter av alle slag. Det at jeg kunne se toppen gjorde at jeg ikke kunne vente, vi skiftet og gikk første turen som en kveldstur første dagen.

Skaros Rock står høyt på listen om du googler ting du MÅ gjøre om du er på Santorini

Om du ikke liker trapper er ikke Santorini øya for deg. Alle byene ligger på toppen av fjellene, og kommer du med ferje, som de fleste gjør, ja da må du på en eller annen måte komme deg opp. Trapper finnes overalt på hele øya. Den første etappen ned og opp går i trapper.

Skaros var en av de fem befestede bosetningene på Santorini, og den viktigste. Høyden var bebodd i middelalderen, fordi festningen som ble bygget der, fungerte som beskyttelse mot pirater.

Det opprinnelige slottet, kjent som Epano Kastro eller La Roka ble bygd av venetianeren Giacomo Barozzi. Den første hertugen av Naxos, Marco Sanudo, ga Santorini til Giacomo Barozzi i 1207.

En hel bosetting ble bygget rundt og under Epano Kastro, "Kasteli" i Skaros. Den tett befolket katolske bosetningen hadde 200 hus, og for å nå husene på fjellet krevdes minst en halv times gange. På toppen av fjellet hang en stor bjelle, for å advare innbyggere om angrep fra pirater..

Vi hadde perfekt turvær, 24 grader og sola på vei ned

Fremspringet på Skaros har blitt rystet gjentatte ganger av sterke jordskjelv. Historiske kilder sier at jordskjelv under utbruddene fra 1650, 1701 til 1711 og 1866 til 1870 forårsaket betydelig skade. Familiene som bodde der bestemte seg for å forlate Skaros etter utbruddene fra 1707 til 1711.

Der trappene slutter fortsetter stien rundt til baksiden av fjellet. Toppen er uangripelig fra sørsiden.

Ifølge skisser og beregninger av Count Choiseul-Gouffier, som besøkte Santorini i 1770, var det fremdeles hus på Skaros på den tiden. Men da arkeologen Ludwig Ross besøkte Santorini i 1836, hadde Skaros vært tom i årevis.

Ingenting å si på utsikten, men du bør ikke ha for mye høydeskrekk her

Da begynte det vanskelige og heller usikre partiet

 

Innrømmer jeg ble kvalm

Ble mye frem og tilbake her. Ingen store problemer å komme opp, verre ned igjen uten noen form for sikring, følte ikke dette var greit....

Sola er på vei ned, og toppen lager skygge på motsatt side

Utsikt mot Imeroviglion

På trygg grunn igjen etter den verste biten ned

Skaros var hovedstaden i Santorini til det 18. århundre, selv om evakuering av Skaros startet i begynnelsen av 1700-tallet. De rike romerske katolikkene som en gang hadde bodd der, hadde flyttet til byen Fira, og forlot slottet for et lavere og flatere nivå med tilgang til havet.

Det er ikke mulig å ta bilder herfra uten å ha med trapper

Ingen biler, bare små trange gater og smug i mange nivå. Det er ikke lyder av trafikk, den går på utsiden av selve byene. Men Santorini oversvømmes av brudepar med følge av fotograf, alle på jakt etter det perfekte motiv til brudebilde, langt de fleste asiater. Dette er den greske øya jeg har besøkt som det har vært lengst mellom nordmennene jeg har møtt. Asiater, amerikanerer og engelskmenn var derimot mer vanlig.

Øya kryr av urter, av alle slag og med gode vekstforhold. Det er lite ferskvann på øya, kun en kilde. Men luftfuktigheten på kveld og natt er høy. Jeg tok med meg noen på rommet, og det luktet nydelig.

Vi tok nok en kveldstur til Skaros Rock etter å ha sett en kirke på nordsiden, mot sjøen, da vi tok en annen tur. Denne stien var litt vanskelig å se når du ikke visste om den, men helt grei å gå uten for store vansker. Du kunne også gå videre til toppen fra denne siden.

Skaros klippe er i dag helt ubebodd med unntak av en liten kirke, kapellet Agios Ioannis Apokefalistheis, på nordsiden. Bare noen få ruiner er igjen fra de tidligere mange boligene.

Øya med flere kirker enn hus

Mens vi venter på solnedgangen, helt alene på dette fantastiske stedet.

Slik er solnedgangen på Agios Ioannis Apokefalistheis

Skaros Rock er så verdt turen ned og opp, og ned og opp igjen. Trappene er umulig å finne en takt i da de er så ulike, og stiene er fulle av løse steiner i den tørre grunnen. Så det beste rådet er å ha gode sko og god tid. Får du sjansen, ta den.

Lindalsheia, et trinn av gangen

I august 2014 skrev jeg et innlegg om trappa ved Rossevann vannverk. Det er til min store irritasjon fortsatt det mest leste innlegget når vi nå sier mai 2017!! Men nå dukker den altså opp igjen i dette innlegget. Veien opp til Lindalsheia starter nemlig med turen opp trappa. Trappa har fortsatt 249 trinn, brattest i starten før den flater noe ut mot toppen. Denne gangen tok vi turen videre oppover og inn på heia. Du er velkommen med.

Fra Vågsbygdveien tar du av til Langenes når du har passert Kjos Gård. Etter en god kilometer tar du av til høyre inn til Rossevann vannverk. Parker langs grusveien og følg traktorveien inn tilhøyre, da ser du snart trappa

Så er det bare å begynne å gå, et steg av gangen

På toppen møter du merkene, og de vil vise deg veien videre. Min mening er at de slett ikke er lette å se alle steder. Vi mistet stien både inn og tilbake begge turene vi nå har hatt, og vi var ikke alene om det. Siste turen var vi en ganske stor gruppe samlet på vei ned, som alle hadde mistet stien. Lyset og at skogen grønnes gjør lappene vanskelig å se flere plasser.

Rester etter sporvognene på toppen av trappa

Om lappene er vanskelige å finne, så er det også slike små varder hele veien inn til toppen. Mister du stien, se etter vardene.

Flott utsikt på toppen, og terrenget er fint å gå i

Fra parkeringsplassen og opp til Lindalsheia er det ca 1,5 km

Fantastisk utsikt på toppen

 

På toppen kan du nyte utsikt langs hele kystlinjen utenfor Kristiansand.

Byfjorden, Odderøya og Flekkerøya. Fyrene Oksøy og Grønningen. Mot vest ser du kysten mot Mandal

En fin tur, men må nok gå den noen ganger for å ikke bomme på veien. Om du mister stien så ser du jo toppen som det høyeste punktet etterhvert. God tur.

Smørheia, som å sitte på taket av Søgne

På toppen av Smørheia 242 moh. er det som å sitte på taket til Søgne. Her sitter en virkelig på toppen og har følelsen av å se ned på alt, uansett i hvilken retning blikket rettes. Det nærmeste terrenget omkring er åpne myrer med småvokste, gamle furutrær spredt utover. Dette er Søgnes høyfjellsområde og er en av de ti toppene til Ti på topp i Agder 2017. Nok en ny tur for meg.

Kjør E39 mot Mandal. Når du har passert Lonelier industriområde følger du skilt mot Lohnelier og ta av mot venstre. Kjør under E39. Hold mot venstre og følg Lohneveien og Eigestølveien. Etter en god km parkerer du på den store grusplassen på venstre side av veien.

Opp til Smørheia går vi først på god skogsbilvei før vi tar av og går over myrene og bart fjell. Her kan det vær ganske vått, så det er lurt og ha godt fottøy. Turen er på ca 4 km i lett terreng.

Når du kommer opp til toppen av Smørheia er du 242 meter over havet og har utsikt over "hele Sørlandet" med fri utsikt i alle himmelretninger.

Lavvoen på toppen er åpen hele året for alle, og en flott plass å spise matpakka om været er dårlig

For vår del ble dette den siste av årets 10 topper, alle ble gått ila to dager.

Dette var en virkelig flott tur, og terrenget er virkelig som på høyfjellet. Utsikten kan man ikke klage på, og fjellene på toppen er nesten som svaberg. Ikke noe problem å være mange på toppen en fin dag, det er plass til alle. Jeg er blitt anbefalt denne turen av en kollega i lengre tid, men ikke kommet meg opp før den nå kom som en ti toppers. Den vil absolutt bli gått igjen, og er en ypperlig tur med barn. Ingen kraftige stigninger, bare jevnt og slagt oppover.

Ny-Hellesund, en sørlandsidyll

Ny-Hellesund er ei uthavn i Søgne kommune i Vest-Agder fylke, bestående av tre hovedøyer med gode havne- og innseilingsforhold. Øyene heter: Monsøya, Helgøya og Kapelløya.
Sommerstid er det et yrende liv av sommergjester i hus, hytter og naust. Det er stor båttrafikk gjennom hovedsundet, Hellesundet. I tillegg legger et stort antall båtturister seg til for et døgn eller tre. Ikke minst er det fine havneforhold i den store, lune pollen mellom Helgøya og Kapelløya.
Ny-Hellesund regnes som en av landets best bevarte uthavner. Fylkeskonservatoren i Vest-Agder igangsatte fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund i 2009.

Denne uka har vi hatt besøk av kolleger fra Bodø, og hadde da lyst til å vise frem ekte sørlandsidyll. De kom ei uke for seint med tanke på været vi har hatt......men vi var likevel heldige og fikk til en båttur til Helgøya, og kanskje var vi heldige som ungikk den store båttrafikken for utsiktens skyld.

 

Losvesenet i Norge ble organisert på 1720-tallet og det ble opprettet losstasjon i Ny-Hellesund. Behovet for lokalkunnskap i manøvreringen fremgår også av dagens farvannsbeskrivelse: «Svært urent farvann med mange holmer og skjær. Relativt åpent farvann mellom de større øyene. Utenom disse løpene er farvannet vanskelig manøvrerbart.»

 

Mere idyll enn dette får du ikke

 

Mellom Kapelløya og Helgøya går Olavsundet som etter sagnet ble dannet da Olav den hellige slo med sverdet sitt mot fjellet på flukt fra forfølgere.

 

Ser du på profilen nesten øverst så ser du kongen

Ny-Hellesund var en viktig havn i seilskutetiden med gjestgiveri, handel, fiske og hummerfangst. I bukta bortenfor bryggeanlegget ble hummeren satt på for, så den kunne selges levende når handelsskutene kom inn.

 

På Helgøya ligger eiendommen «Havbugta» hvor forfatteren Vilhelm Krag tilbragte store deler av året fra 1917 og frem til han døde 10. juli 1933.

 

Flotte tilrettelagte turstier på øya

 

Under andre verdenskrig anla de tyske okkupantene et kystfort på Helgøya. Arbeidet ble påbegynt i 1942 og blant annet deltok russiske krigsfanger i arbeidet. Hensikten med anlegget var å beskytte kysttrafikken og den vestlige innseilingen til Kristiansand. Fortet ble i sin tid kalt «Norges lille Gibraltar». Fortet hadde en bemanning på 150. Det var bestykket med fire 10,5 cm kyst-artillerikanoner (K 331) som hadde en rekkevidde på ca. 12 km. Til nærforsvar fantes maskinkanoner, bombekastere, flammekastere, mitraljøser og maskingevær. Videre var fortet utstyrt med radar, lyskastere og røykanlegg. Alt i alt ble det anlagt 31 bygninger i tre og 26 skuddsikre steinbunkere på området.Kanonene ble aldri avfyrt i strid.

 

Avdelingen ble satt opp som en uavhengigi artillerienhet i Tyskland i juli 1942. Den ble overført til Norge i mars 1943. Enheten som var del av Artillerieuntergruppe Sögne var underlagt Hærens kystartillerigruppe i Mandal.

Fortet ble nedlagt i 1945, alle bygninger revet, utstyret fjernet og anleggene forsøkt visket ut i de følgende 30-40 år. I 1987 startet Forsvarshistorisk Forening i Kristiansands-regionen restaurering. Flere 10,5 cm M/13 Schneiderkanoner er på plass i stillinger. Forsvarsstillinger, løpegraver, veier og tunneler i området er sikret og utbedret, slik at området er lettere tilgjengelig.

 

Naturens egen kunst 

Masse fugleliv på øya, og mye nytt liv

 

Helgøya er også kjent for de store vardene på toppen av øya, motivet for Søgnes kommunevåpen.

 

Flere av de gamle omrissene av øyene og holmene rundt øya er malt opp igjen på bjelkene langs taket, med navn og avstand. Noe som skulle gjøre det lettere å instille kanonene

 

Mange holmer og øyer er utilgjengelige fordi de gror igjen. Dette er et problem i begge Agder-fylkene, fordi husdyrene forsvinner. På Helgøya og flere andre øyer er det derfor plassert ut villsauer. Ikke bare holder de vegetasjonen nede, de sørger også for at flere av øyene er nærmest flottfrie.

 

Tilbake fra båttur spiste vi mat fra havet i lånte lokaler på Høllen brygge

Vi lånte lokalene til seilforeninga i Søgne, en perfekt plass når vi var 13 til bords. Og utsikten fra vinduene kunne ikke blitt bedre. Takk for turen, det var en fornøyelse, selv i litt surt vårvær. Og med en lokalkjent full av historiekunnskap, så kunne ikke turen blitt bedre.

Til Hestheia uten bruk av hestekrefter

Hestheia er en topp i Songdalen kommune, og kan nåes fra mange kanter. Du er 300 moh på toppen, og den er lett synlig og gjenkjennelig med den store masta på toppen. Turen vi har valgt opp ble ca 10 km t/r. Den er grei å gå, med litt tyngre partier underveis. Vi tok hovedturløypa og startet fra Stemmen ved riksvei 9 mot Evje. Grei plass å parkere ved rasteplass eller ved bensinstasjonen.

Det er greit merket

Her kommer løypa ut av skogen og treffer grusveien opp til masta. Den siste bakken opp var tung på nygrusa vei

Ikke så mye utsikt på selve toppen, til og med toppen av masta var vanskelig å se i regnværet. Masta er 217,5 meter høyt, de første 45 metrene er betong med 172,5 meter stålmast på toppen. Det er en tv sender bygd på slutten av 1960 tallet.

Det er også en flott stor, helt rund, varde på toppen

Hesthei er en tidligere vedeplass. Navnet har ingenting med dyret hest å gjøre. Det hæste betyr den høyeste etter det gammelnorske ordet hå.

Da var det bare å starte på returen. Hesthei er en av Ti på topp i Agder turene i 2017

En fin tur, men beregn litt tid på de 10 km turen er. Skogen var full av konvaller, og fuglene sang hele veien. Jeg var litt uheldig med maiværet, og det ble surt og kaldt når regnet kom bare en km fra toppen. Nok en tur jeg ikke hadde gått før, så Ti på topp er supert om du ønsker nye turforslag. God tur