Polar permaculture, om å reise langt for å spise kortreist

Før vi reiste til Svalbard denne gangen, ble vi sittende å se på serien til BBC Earths "Svalbard, Life on the edge".  Om ikke du har sett denne og ønsker å se litt av livet på Svalbard, da anbefaler jeg virkelig å ta en titt. Jeg ble så imponert over amerikanske Benjamin Vidmar og hans sterke ønske om å gjøre Svalbard selvforsynt med grønnsaker. Om ikke du har vært i arktis og heller ikke vet noe om naturen der så tenker du kanskje at det ikke burde være så vanskelig......

Et skue i polarnatten

Tundraen i Longyeardalen på Svalbard er steinete og brungul. Alt som vokser så langt nord er hardføre planter som rødsildre, polarvalmue og dvergbjørk. Få klarer seg i det kalde klimaet med måneder av stummende mørke hvert år. Men Benjamin ville det anderledes.
I dag er det spirende liv i alle nyanser av grønt. Lange kar med østerssopp, rader med høye tomatplanter og firkanta beholdere med små, sprø salatblader.
Men det begynte i det små. Noen agurker, urter og blomster. Etter hvert ble det mer. Han måtte begynne å importere gjødsel for å få god jord. Det ble dyrt. Og flytransporten opp var heller ikke særlig miljøvennlig. Regnskapet gikk i minus på alle måter. Løsningen ble å importere en ny art til Svalbard: meitemarker. De små, slimete skapningene er noen råskinn på å bryte ned organisk materiale. Dermed kunne han kompostere matrester og lage sin egen jord.

 Men det tok to år fra han begynte å søke til han fikk godkjennelse til å importere de lange, slimete dyrene. Meitemarker finnes ikke naturlig på Svalbard, og både Sysselmannen og Miljødepartementet var skeptisk til hente opp en fremmed art. Men etter ekspertuttalelser som mente at meitemarken ville dø med det samme de klarte å stikke av fra drivhuset til Vidmar, fikk han tillatelse.

Drivhuset ligger i Nybyen, og det er lett å få øye på, alt er lilla i polarnatta her

God isolasjon skal bidra til at det ikke trengs å tilføre så veldig mye varme. I begynnelsen brukes elektrisitet og parafin. Tanker med oppvarmet vann og kompostering avgir også varme. Han håper at han skal få ha dyr inne i drivhuset også  som vil gi varme. I april søkte Vidmar om å få innføre griser og høner til Longyearbyen, men han venter fremdeles på svar fra Mattilsynet. Det eneste han har fått innføre så langt er meitemark og muligens også vaktler. Vidmar håper å få servere vaktleregg til besøkende og gjester.

Om jeg en gang kommer tilbake til Svalbard skal jeg i alle fall opp å se på hva Vidmar har fått til

I tillegg til å dyrke til eget forbruk, har han nylig lansert to tjenester, en startpakke for folk som vil gro østerssopp i sin brukte kaffegrut og tilbud om å få esker med lokalprodusert frukt og grønnsaker på døra. I prisen ligger også at han henter avfallet og komposterer det.
Jeg tar av meg hatten (ble lua) og er imponert og glad jeg fikk se dette. Han var forøvrig kokk på hotellet vi bodde, Svalbard hotel og lodge.