søndag 21. januar 2018

Olomana, Paku'i og Ahiki, ikke topptur for nybegynnere

De tre toppene på rekke og rad, kalt Olomana Three Peaks Trail, er tre topper som ligger på østsiden av Oahu på øygruppa Hawaii. Denne siden av øya kalles Windward og ruta ligger ikke langt fra Kailua og Waimanalo. Total lengde på turen om du tar alle tre toppene er på ca 8 km. Den høyeste toppen er den første, 501 moh. Denne turen er beskrevet som svært krevende, og det har vært mange dødsfall langs ruta. Dødsfallene skyldes fall fra toppene grunnet bratt og glatt underlag, samt uerfarne turgåere. Det er redningsaksjoner ukentlig i følge redningsgruppa vi traff da vi var på vei ned igjen. Disse fjelltoppene hadde jeg hørt om før jeg reiste til Hawaii, og vi bestemte oss for å prøve. Dette er turen som frem til nå har gitt meg størst mestringsfølelse, men jeg har også lært hvor grensene mine går. Nå tar jeg deg med :)
Vi startet turen fra North Shore med å hente oss leiebil. Skal jeg noen gang gi råd til andre som skal hit, så er det lei bil, og gjør det allerde på flyplassen. Øya er ikke stor, men du trenger bil for å komme deg rundt. Det er ikke mer enn en time og 15 min med bil fra Honolulu til Laie' der vi la oss til for en uke, men taxi er dyrt, som alt annet på Hawaii. Vi prøvde å leie bli i Honolulu for å ha i uka vi skulle være i North Shore, uten hell. Vi hadde ikke tatt høyde for juleferie og mange turister....
Fornøyd sjåfør :)
Ikke vi som bulka skiltet :) Aloha State <3
Oloma trail starter fra et privat område, som er bevoktet. Parkering på området er ikke mulig, og vi ble pent vist bort. Tips til parkering ville ikke vakten gi. Men vi kjørte etpar km tilbake og fant oss en plass ved et busstopp, parkerte og begynte å gå tilbake i retning vakta. På spørsmål om hvor lang tid vi måtte beregne så fikk vi til svar ca 1,5 timer til første toppen og 4-5 timer på hele turen. Det er gjort helt klart på skilt at turgåere egentlig ikke er ønskelig her.
Min første tur i jungel. Det var veldig spesielt. Frem til nå hadde vi ikke opplevd regn på øya, men det fikk vi i dagene etter. Når jeg så hvor fort det kom, så forstår jeg hvor farlig denne turen kan være. Hadde vi fått regn hadde jeg definitivt snudd!! Fire erfarne turgåere brukte noen dager etter 7 timer opp til første topp og utsatte både seg selv og andre for fare før de snudde, her går du IKKE i dårlig vær, da blir hele underlaget "levende"
Da vi bevegde oss oppover her hadde vi ingen problemer med å forstå at det nesten blir umulig å komme seg opp når jorda renner med regnet ned. Det var sleipt og glatt og belegget legger seg under skoene og gir dårlig feste. Skogen varierte mye på vei oppover og vi kom inn i en aldeles fantastisk silkefuruskog halvveis opp til første topp. Mange av bregnene som dekket bakken er de samme vi kan få kjøpt som potteplanter på plantasjen hjemme ;)
Mange av røttene ga gode gripetak da vi kom opp i brattere områder
Klar for den første virkelige bratte delen. På med hansker og pulsen steig litt. Frem til dette punktet hadde vi truffet totalt 7 turgåere på vei ned, kun to av dem hadde nådd topp en, de andre hadde gitt seg før toppen, det gjorde meg usikker.
Jeg skjønner at mange trekker seg her. Jeg var halvveis oppe en gang, trakk meg og gikk ned igjen. Fikk bedre oversikt over hvor jeg kunne få fotfeste og gikk på igjen. Akkurat her fikk jeg litt pepptalk fra min kjære: "Det er du som velger, er du kommet så langt uten å komme deg opp?"
Å bruke tauene som henger her er veldig usikkert. Du ser ikke festene nedenfra og du vet ikke hvilken tilstand tauet er i, endel tau var svært dårlige. Redningsgruppa vi snakket med var helt klare, ikke bruk tauene. Vel vi sjekket det vi kunne, så på vei ned var vi godt sikret. På vei opp prøvde vi å bruke gripetak i naturen der det lot seg gjøre, men tauene ble brukt på de bratteste strekkene i tillegg som en ekstra sikring. Jeg mener vi var fornuftige.....og jeg er veldig glad for klatrehanskene i sekken.
Topp en er nådd, Olomana. Vi brukte 1,5 time opp. Det blåste endel på toppen og det er ikke mye plass her oppe. Du ser ikke Paku'i eller Ahiki før du er oppe på Olomana. Vi gikk videre nedover og satset på Paku'i med en gang. Det så så mye lettere ut enn det var. Stien ned mellom toppene er bratt og smal, og du må klatre.
Du ser tydelig stien som nå ligger forran deg
Ved godt mot :)
Ahiki sett fra Paku'i
Vi traff tre på vei ned fra topp to da vi var på vei opp. Her er det direkte klatring siste stykket, og en av de tre fikk litt panikk på vei ned og måtte snakkes litt hardt til av min kjære. Han prøvde å klatre nedover med fronten først, noe som ikke lar seg gjøre her, da vil du falle. Da min kjære fikk snakket han ned og holdt han i armen kunne han ikke få takket nok. Det ble mye "love you, thank you for not letting me die today"
Toppen er nådd, og jeg er fornøyd. Jeg gruet for to strekk på returen, men det gikk overraskende greit.
Naturen er fantastisk grønn og frodig. Olomana er rester etter krateret som ble dannet etter Ko'olau vulkanen. Olomana betyr egentlig delt fjell på Hawaiisk. I følge et gammelt sagn, så var Olomana en stor kriger som regjerte i Windward.
Etter en slik tur trenger man mat, og vår favorittmat oppe i nord var mat fra disse rekebilene. Fantastisk god mat, og ferskere reker får du ikke. Rekene drives frem på jordene langs veien, rekefarmer, et ord jeg ikke ante fantes engang. Maten her vil jeg ALDRI glemme!!
Ingen luksus, bare veldig veldig god mat
Denne dagen ble det tempura og hot and spicy
Ettermiddagen på stranda i Laie, her ligger du ikke i kø, vannet er perfekt selv på vinterstid som det nå er.
Men alene på stranda er du ikke. Tusenvis av sandkrabber løper overalt. Du ser hvor de er på alle hullene i sanden........men du får aldri tak i de :)
Er du heldig, som vi var, så får du også se de grønne sjøskilpaddene. De er ikke så mye på land nå på vinterstid som de er på sommeren, men vi så dem i vannet og for meg var det kjempestort.
To skilpadder på vei inn til land
En flott dag, legger den i minneboka i hjertet mitt
Det ble noen toppturer disse ukene på Hawaii, denne var nok den mest utfordrende. Utsikten var formidabel over hele østkysten på øya. Fargene, naturen og maten er det jeg sitter igjen med. Toppturen, den er ikke for alle.